Stortingspolitikerne står samlet bak forslaget om å GPS-spore personer med demens. Entusiasmen har vært stor. Som sykepleier, ble jeg begeistret da jeg hørte forslaget. Endelig! Mine første tanker var - mer frihet for personer med demens, tryghet for pårørende og ansatte.
Demens er i dag en utbredt sykdom i befolkningen, og det er generelt forventet økning av antall personer med demens i framtiden. Hvert år skriver avisenene, om personer med demens som har blitt borte fra sine hjem eller sykehjem, noen ganger med fatale konsekvenser. Behovet for en GPS-sporing, er derfor til stedet. Stortingspolitikere har uttalt, at de ønsker at alle personer med demens skal ha GPS-sporing. Ingen som har dog nevnt, hvordan gjennomføringen blir. Påbud er alltid problematisk i et helseperspektiv. Det foreligger ofte også en holdning om at personer med demens, generelt mangler samtykkekompetanse. Alt avhengig av sykdommens grad, noen vil ha omtrent full samtykkekompetanse, mens andre delvis, eller ingen. Når man arbeider med personer med demens, ser man at selv små forandringer kan skape uro, så en liten «ekstra ting» som en «må ha med seg», kan være nok for å skape unødig uro. Hva gjør vi, når en som ikke forstår målet med eller behovet for en GPS-ordning, vil ikke ha ordningen?
Administreringen av GPS-sporing i hver kommune, er et spørsmål, uten foreløpig svar fra myndighetene. Skal hver og en kommune, ha sine egne «GPS-bokser» og systemer, eller skal det være en nasjonal satsing? Det bør i hvertfall være sentrale føringer på igangsettelse og bruk av GPS-sporing. Den daglige driften av et slik system, blir også interessant. Er dette et system som skal være slått på, hele tiden, eller et system som slås på ved behov? Om en person ikke returner tilbake etter en tur ute, eller plutselig blir borte fra sykehjemmet, hvem skal i så tilfelle hente personen? Blir det politiet, ambulanse, eller skal hjemmesykepleien og sykehjemmene ha denne rollen? Personen er jo ikke savnet i ordets rette forstand, vi vet hvor personen er, personen skal bare hentes.
Nytten av en GPS-sporing, vil variere fra person til person. Vi må ikke gå i den fellen, å tro at ved en GPS sporing, vil alle personer med demens få mer frihet og bevegelighet alene. Noen vil få mer frihet, mens andre ikke. Motstandere av GPS-sporing sammenlikner den med merking av dyr. Det trekkes fram overvåkning og fare for innsamling av sensitiv data.
Et godt utgangspunkt uansett bør være, at pårørende og personen som skal ha GPS-sporing, i samråd med helsepersonell, sammen tar avgjørelsen. Vi bør holde oss langt unna situasjoner hvor vi skaper unødig uro, hos personer med demens, etter å ha gitt dem en «GPS-boks».
Ordningen med GPS-sporing byr definitivt på mulighter, men har sine begrensninger, og før vi ruller ut systemet til hele Norge, før vi skaper urealistiske forventninger bør vi stoppe opp, og tenke oss litt om.