Dagsavisen Ung

Uønsket element nummer én

Unge afghanske menn fremstilles som hovedfienden. De som står nederst på rangstigen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg kjenner en ung, afghansk mann. La oss kalle ham Omar. Han er et år yngre enn meg, og jeg ble kjent med ham mens han ventet på svar på asylsøknaden sin. Mens jeg feiret russetiden min, fikk han avslag, måtte reise ut av landet, og på ny forlate alt han kjente.

For halvannet år siden fikk vi den gode nyheten. Han hadde fått opphold i et annet europeisk land.

Les også: «Får jeg lov å være eller blir jeg sendt tilbake? Vil jeg bli trodd eller mistenkt?»

Omar var sytten da den norske regjeringen ville returnere ham til Afghanistan. Da de sendte ham ut av landet, mistet de en ressurssterk ung mann, en som hadde krysset Europa alene og risikert liv og helse i en søken etter trygghet og et verdig liv. En ung mann som på det året han var i Norge lærte seg nærmest flytende norsk, navigerte seg gjennom asylsøknadsprosessen alene, fikk venner og nå har lært seg nok et nytt språk.

Og ifølge Fremskrittspartiet, den som er aller minst ønsket.

Les også: «Fokuset rettes mot de mest utsatte, som om de har skylda for koronasmitten»

9. september satt innvandringspolitisk talsmann i Fremskrittspartiet, Jon Helgheim, i Dagsnytt 18 og snakket om Morialeiren. Han sa at Fremskrittspartiet ikke ønsker å hente flyktninger fra Moria, fordi man ikke har noen garanti for at de får bli, at man ikke vet om de som hentes eventuelt må sendes tilbake. Hvordan skal man sortere ut de syriske barnefamiliene, spør han, fra den store horden av unge, afghanske menn som ingen kommuner ønsker å ta imot, unge afghanske menn som min venn Omar.

Jeg får en vond smak i munnen når jeg hører Helgheim snakke om disse mennene.

De fremstilles som hovedfienden, de som står nederst på rangstigen, uønsket element nummer én. Helgheim maler et bilde.  Søte syriske barn som drukner i Middelhavet, og kriminelle, ubehøvlede afghanske unggutter som kommer for å gjøre hærverk og drive dank med sugerøret godt plantet i statskassa. Unge menn som har reist den lange og farlige veien til Norge for fornøyelsens skyld, fordi det er gode penger å tjene, i motsetning til alle de andre siviliserte flyktningene med et reelt beskyttelsesbehov.

Det ser ut til å råde en idé i Fremskrittspartiet om at hvis vi skulle la flere flyktninger få bli, vil det å bli flyktning være så attraktivt at landet vil flomme over av lykkejegere.

Alle vil slippe det de har i hendene og legge ut på den lange turen til Norge.

Les også: «Det er ikke majoritetsnorske Frp-ere som har blitt drept for sine meninger»

Det virker som om Fremskrittspartiet i farta har glemt hvordan disse såkalte lykkejegerne har blitt behandlet og møtt på veien, alle som har druknet i Middelhavet, sittet i fengsel, blitt møtt av stengte gjerder og harde ord og hender.

Jeg lurer på om Helgheim har vurdert hvor forferdelige omstendighetene der de kom fra var, hvis det virker som et bedre alternativ å sulte, fryse, kjøre en lealaus livbåt over et stormfullt Middelhav, og til slutt bli sendt rett tilbake til utgangspunktet. Og jeg lurer på om han har vurdert hvor mye Omar kunne ha tilført dette landet hvis han bare hadde fått lov til å prøve.