Med livet på vent

Ordningen med begrenset oppholdstillatelse har ikke fungert etter intensjonen.

Kjære kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby og barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad.

Se for dere en hverdag uten gyldig ID. Du kan ikke betale faktura i nettbank, levere nødvendige skjema digitalt eller vippse når du skylder penger. Du kan ikke ta sertifikat, heller ikke reise på tur utenfor Norges grenser. I tillegg lever du i usikkerhet for hva fremtiden vil bringe. Får jeg lov å være eller blir jeg sendt tilbake? Vil jeg bli trodd eller mistenkt for å ikke snakke sant?

Se for deg at du er 20 år og at dette har vært livet ditt de siste 5 årene.

Les også: Daoud ventet 2,5 år på UDI-svar – i dag fikk han klem av politiet

Dette er virkeligheten for flere barn og unge i Norge i dag som lever med begrenset oppholdstillatelse. De lever uten pass og det fratar dem muligheter som er en selvfølge for de fleste av oss. Noen bor her sammen med familie. Andre kom til Norge som enslige barn.

Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) inviterte 4. november i samarbeid med Redd Barna og Norsk Folkehjelp til webinar der de gikk igjennom de tre rapportene «Hvert år må jeg søke på nytt», «Med livet på vent» og «Barn uten pass». Her kom det frem at det i dag lever 300 barn med begrensede oppholdstillatelser i Norge.

Dette er en type humanitære oppholdstillatelser som gis både til enslige barn og barn i familier som ikke kan dokumentere egen identitet med godkjente ID-papirer. Tillatelsene må fornyes årlig og gir ikke rett til permanent oppholdstillatelse eller familiegjenforening.

Andelen begrensede tillatelser til barn øker stadig, i strid med lovgivers intensjon.

Les også: «Regjeringen Solberg har slått inn på en ny kurs: mindre åpenhet, mer hemmelighold»

Gjennom arbeidet i Utekontakten har vi blant annet oppfølging av ungdommer med begrensede oppholdstillatelser og vi ser hvilke følger politikken får i praksis. Sammen med ungdommene arbeider vi med å koordinere samarbeidet med ulike instanser rundt dem.

En av disse instansene er UDI.

Hvert år sender vi inn dokumentasjon sammen med ny søknad om hva som er gjort siden sist for å fremskaffe ID-papirer. Kanskje får de ikke fornyet oppholdstillatelsen, ofte får de opphold et år til. I så fall venter et nytt år med usikkerhet og begrenset liv.

Gjennom vår oppfølging ser vi et pågangsmot og en iver etter å skape seg et nytt liv i et nytt land. Vi blir kjent med spennende ressurser og erfaringer ungdommene har med seg og tilegner seg etter å ha kommet til Norge. Samtidig ser vi hvordan oppholdsstatus og usikkerhet rundt fremtiden skaper store utfordringer for dem.

Søvnløse netter, selvmedisinering, vanskeligheter med å fullføre skole og stadige påminnelser om begrensninger knyttet til manglende ID-papirer. Håpet de hadde om et liv i trygghet svinner for hver dag.

Som en av ungdommene beskrev så godt til meg: «Det er som å leve i luften». Et liv uten fotfeste og med en usikker fremtid.

Les også: «Om vi henter asylsøkere fra Hellas, hjelper vi ikke flere mennesker»

Vi kan kanskje tenke at det er bra å kunne være i et trygt land, selv for bare et år om gangen og med begrensninger. Når dette blir en vedvarende tilstand ser vi likevel at det påvirker den psykiske helsen i stor grad. I vårt samarbeid med ungdommen forsøker vi å holde håpet om en bedre fremtid i live.

Dette blir vanskeligere og vanskeligere for hvert år som går. Vi ser at ungdommene blir psykisk dårligere og gir uttrykk for at de ikke forstår hvorfor UDI gir dem avslag på permanent opphold.

Ordningen med begrenset oppholdstillatelse har ikke fungert etter intensjonen.

Jeg kan ikke forstå at dette er en villet politikk og oppfordrer til å sette dere inn i situasjonen til disse menneskene ved blant annet å lese rapportene som NOAS har publisert på sine nettsider.

Jeg er bekymret og redd for at vi som samfunn ødelegger mennesker på veien til en eventuell permanent oppholdstillatelse.

Les også: «Praten om strengere straffer blir stående igjen som et spill for galleriet»

De det gjelder opplever å stå på utsiden av samfunnet og noen har en opplevelse av å ikke bli trodd. Dette skaper mye frustrasjon og sinne og kan igjen føre til destruktive strategier for å håndtere livet. Dette må tas på alvor! Jeg utfordrer dere politikere til å tenke nytt. Hvordan kan disse ungdommene få avklart sin status raskere? Jeg kjenner ungdommer det haster for.