Uendelig mange ganger tenkte jeg: tenk, her bor jeg, i sentrum av en hovedstad, og har en nærmest urørt skog bare minutter unna meg. Jeg bor kanskje i en førsteetasjes toroms leilighet, med vinduer ut mot gata, men jeg kan komme meg inn i skogen sporenstreks når jeg vil. I skogen møtte jeg kanskje på noen joggere, noen som gikk tur med en hund.
Så flyttet min lille familie og jeg til Ellingsrud, i 2010. De ble lengre mellom mine besøk til Ekebergskogen.
I dag var jeg imidlertid tilbake. Jeg var gråten nær. Provosert til randen. Hadde lyst til å snakke kun om dette, kun om alt som var ødelagt. Det var så uendelig, uendelig mye verre enn jeg trodde.
Plutselig står det en statue ved siden av favorittstedet ditt. Det stedet du følte var bare "ditt", der du satt og så utover Oslofjorden. Statuen fikk sågar min turkompanjong til å skvette, hun følte noen stod og så på henne.
Først var det statuens tilstedeværelse i seg selv, så kom alle som skulle ta bilde av statuen. Og så kom noen som skulle ta bilde av statuen som ropte til meg at jeg måtte flytte meg fordi jeg stod i veien da hun skulle ta bilde.
Ekebergskogen er redusert til en kulisse i en utstilling. En utstilling der dine og mine hemmelige steder skal besøkes av horder av folk, som ikke oppfører seg som om de er på skogstur, men som om de er i Frognerparken. På 1. påskedag var det så mange mennesker at ingen steder var hemmelige lenger.
Magien var borte.
Christian Ringnes: Da jeg skulle gå, måtte jeg plukke opp etter meg. Alt det jeg tok med, som ikke hører til i skogen. Jeg er opplært til det; forlat stedet like fint som du fant det.
Det gjorde ikke du. Kunstverkene dine er kanskje fine, men de har ødelagt magien i skogen. Du må gjerne markere deg og gi andre gode kunstopplevelser. Når jeg skal i skogen, søker jeg noe annet. Det tror jeg ikke jeg er alene om.