Tåler politikere litt mer «støy»?

Det er langt mellom livene til «Trond» og «Linda» på den ene siden og Torbjørn Røe Isaksen på den andre.

Regjeringen innførte i 2017 en lovendring om at personer under 30 år som mottar økonomisk sosialhjelp skal være i aktivitet. Året etter, i 2018, viste statistikk at det var færre unge på sosialhjelp og at kravet om aktivitetsplikt kan synes å ha hatt en positiv effekt.

Torbjørn Røe Isaksen lar seg begeistre av dette resultatet og vil utvide aktivitetsplikt til å gjelde de som er over 30 år.

Dette kan synes rimelig og enkelt, men kanskje for enkelt, for er aktivitetsplikt løsningen på et strukturelt problem som arbeidsledighet blant unge mennesker? I et nylig avsluttet forskningsprosjekt om trygd og aktivering har vi gjennom en intervjustudie undersøkt hvordan aktivitetsplikten praktiseres og erfares.

Hva gjør de som har aktivitetsplikt og hvordan vet vi at den virker?

En av de unge mottakere av sosialhjelp vi har snakket med er «Trond», en ung mann i slutten av 20 årene. Han bor i en kjellerleilighet i ei lita bygd. Han har en broket oppvekst med rusproblematikk og har nylig sonet i fengsel for en fartsoverskridelse. Foreldrene er ifølge Trond, «gamle Navere».

Trond drømmer om å bli bilmekaniker, men har ikke fullført lærlingtida fordi han mista lappen. Han har hatt mange kortvarige jobber, som på bensinstasjon, avisbud og fabrikkarbeid. Det er vanskelig å få fast engasjement og mer enn 50 prosent stilling, sier Trond, i likhet med flere av de vi intervjuet.

Trond har aktivitetsplikt noe som innebærer daglig oppmøte ved det lokale aktivitetssenteret.

Aktivitetssentre er et av Navs lavterskeltilbud for unge sosialhjelpsmottakere og en måte kommunene løser kravet om aktivitetsplikt på. I motsetning til ansatte ved Nav-kontorene, omtalte de unge brukerne i vår studie, veilederne ved aktivitetssentrene ved fornavn.

Veilederne gir de unge som kommer hit, tett oppfølging.

Aktivitetsplikten ligger først og fremst i å møte opp. Som Linda, en ung kvinne formulerte det: «Vi må dukke opp her for å få penger». Dette kravet oppleves av de fleste som noe positivt. Det er fint å ha et sted å gå til, sier Linda.

På aktivitetssentre er det gjerne felles kjøkken og felles måltider med stearinlys og duk på bordet, med andre ord en hjemmekoselig stemning. Etter oppmøte spiser de unge sosialhjelpsmottakerne frokost, drikke kaffe eller spiser lunch med veilederne.

Deretter deltar de i ulike arbeidsrettede aktiviteter, som jobbsøking, CV-skriving, intervjutrening, besøk på arbeidsplasser eller turer til treningssentre. «De må også øve seg på small-talk», sier Kari, en av veilederne, «ikke bare søke jobber».

Ved manglende oppmøte eller for seint-komming kunne de unge bli trukket i stønaden.

Dette var imidlertid avhengig av begrunnelsen. Noen aktivitetssentre praktiserte en regel om at dersom man ringte og ga beskjed om hvorfor man var forsinket, var det god nok begrunnelse til ikke å bli trukket. Trond som hadde lang reisevei med buss til aktivitetssenteret, der reiserefusjon måtte søkes om i eget skjema, fikk inngått en avtale om at han kunne være hjemme to dager i uka mot at han daglig søkte minst tre jobber.

I de arbeidsrettede aktivitetene ved aktivitetssenteret ble det praktisert ulike former for belønning for deltakelse. Ved ett aktivitetssenter fikk deltakerne kake når de innfridde krav som ble stilt, for eksempel å kontakte en arbeidsgiver. Per forklarte: «Første uka jeg var der, var det slik at vi fikk kake hvis vi hadde tatt en telefon til arbeidsgiver, den type ting […] Litt sånn der barne- premiering».

Ved et annet aktivitetssenter fortalte en ung mann at seier i ludo med en av de ansatte ble «belønnet» med at han kunne søke færre jobber. Denne typen belønning hadde også som utgangspunkt at det ikke alltid var så mange jobber å søke på. Flere understreket en lignende frustrasjon over at mange stillinger aldri blir utlyst og at folk ble ansatt gjennom sosiale nettverk. De unge sosialhjelpsmottakerne ble likevel ikke trukket i stønaden dersom de ikke lyktes i å få jobb, men kunne få belønning når de klarte det.

Flere av de unge forklarte at det er bare 20 prosent av alle stillinger som er lyst ut.

«Det sier dem i hvert fall her», sa Linda, med referanse til aktivitetssenteret. Hun hadde nylig fått en deltidsjobb på en jernvareforretning, gjennom naboen til en av veilederne. Trond fikk etter hvert en midlertidig deltidsstilling ved et bilverksted. Dette var noe han hadde fikset gjennom «egne» kontakter, som han sa, og ikke gjennom Nav.

Fulltidsjobber krever at du sitter og formelt søker jobber fra Pc’en, selv om man det ikke er nok jobber å søke på. «Da blir du sittende der da», sier Per, «… på Facebook eller noe. Det blir veldig demotiverende til slutt.»

Aktivitetsplikt kan ha flere positive aspekter ved seg, men fremstår samtidig som en individuell løsning på strukturelle problemer. Hvis den virker, hva er det som virker? De e unge kommer seg «opp av senga», får rutiner, treffer andre og lærer seg kanskje «small talk».

De får seg en liten deltidsstilling i en butikk i noen måneder.

Aktivitetsplikt kan derfor føre til at unge mottakere av sosialhjelp forsvinner ut av statistikken over de som mottar sosialhjelp, men kanskje bare for en liten stund.

Det er langt mellom livene til Trond og Linda på den ene siden og Torbjørn Røe Isaksen på den andre. Mens Trond og Linda er målgruppe for aktivitetsplikt så har regjeringen og politikere den hardeste hånda på rattet i politikkutformingen.

Det å lytte til erfaringene til Trond og Linda er viktig for å få en best mulig forståelse av hva som er aktivitetspliktens virkninger og effekter og hvem den virker for. Da er ikke det avgjørende om Trond og Linda er over eller under 30 år, men om politikere er villige for å utsette seg for litt mer «støy» i form av kompleksitet der aktivitetsplikt ikke i seg selv kan være løsningen på arbeidsledighet.