Det er naturlig nok et stort fokus på læring og læringsmiljø når vi snakker om barns skolehverdag, men vi må vi aldri glemme at noe av det viktigste for et barn er opplevelsen av å bli sett og anerkjent av en voksen. Kontaktlæreren spiller en viktig rolle i et barns liv og i mylderet av diskusjoner om norsk skole og rekruttering av lærere, savner jeg at vi tør å snakke høyt om denne rollen og hvordan den har utviklet seg de siste årene.
Det var først på lærerskolen jeg begynte å tenke tilbake på hva slags lærere jeg selv hadde hatt, og hvordan de har påvirket mye av min opplevelse av egen skolegang. Noe som for så vidt var ganske skremmende, siden det også gikk opp for meg at mine elever vil huske meg på samme måte. Derfor er det vel også et lite tankekors at den jeg husker aller best, er assistenten i klassen min på barneskolen. Hun som alltid hadde tid, omsorg og varme klemmer. Hun som så meg.
Som nyutdannet var jeg lite forberedt på hva som ventet meg i rollen som kontaktlærer. På forhånd trodde jeg at jeg visste hva jeg gikk til når jeg fikk ansvaret for min første klasse, men i etterkant er det enkelt å innrømme at jeg ikke hadde peiling. Utdanningen hadde forberedt meg på undervisningen og gitt meg små drypp av lærerhverdagen, men ikke den veggen av oppgaver og ansvar som møtte meg i en slik rolle. Takket være en god fadder og rause kolleger på arbeidsplassen det første året, satt jeg heldigvis igjen med en god opplevelse.
Jeg har vært så heldig å få følge flere klasser over år, og det er noe helt spesielt å være kontaktlærer. Elevene og deres foresatte byr på seg selv og deler av sine liv. Det er vanskelig å forklare hvor nært og fint det er, men det er en emosjonell karusell jeg ikke ville ha vært foruten. Det er mange gleder, sorger og utfordringer på veien. Jeg har mestret, feilet og lært. Alle har de vært med på å forme meg til den læreren jeg er i dag.
Gjennom mine år som lærer har jeg også merket på kroppen hvor mye rollen som kontaktlærer har endret seg. Stadig flere oppgaver fyller arbeidshverdagen min, både i og utenfor klasserommet. Dette er noe jeg tror vi lærere må tørre å snakke høyt om, spesielt når vi snakker om hvordan vi skal beholde og rekruttere lærere. Det snakkes mye om lærere og innholdet i skolen, men kanskje aller mest av de som ikke har kjent denne utviklingen på kroppen.
Det er lett å tenke at ansvaret vårt er å sørge for god og tilpasset undervisning til alle, og å se hver enkelt elev slik at de trives og mestrer på skolen. Men det stopper jo ikke her, og oppgavene blir stadig flere. Vi er renholdere, psykologer, vaktmestere, sykepleiere, sosialarbeidere, konfliktløsere, oppdragere, vernepleiere og saksbehandlere med mer. Vi sitter i stadig flere møter og vi har langt større dokumentasjonskrav enn tidligere. La oss heller ikke glemme at vi hele tiden skal holde oss oppdatert på nye læreplanmål, nytt pensum og ny forskning. I denne sammenhengen er det viktig å påpeke at ingenting av dette er uviktig, men utfordringen er at tiden til å utføre alle oppgavene er den samme som tidligere. Kontaktlærere er tidvis marionetter som trekkes i alle retninger, og det er en utvikling som bekymrer meg.
De siste årene har jeg sett mange slitne kontaktlærere. På barnetrinnet har vi en tett timeplan og få «hull» i løpet av dagen, og jeg har sett mange lærere løpe mellom undervisning, inspeksjon og møter. Jeg har sett lærere som knapt har matpause eller rekker å gå på do. Jeg har sett innsatsen de legger ned for elevene sine, hørt hvordan de gråter på arbeidsrommet etter endt skoledag og sett lampene som lyser på arbeidsrommet til langt på kveld. Derfor må vi stoppe opp, sette oss ned og snakke sammen. Vi må snakke om innholdet i skolehverdagen, gruppestørrelse, leseplikt og lønn. Vi må slutte å fylle på med nye oppgaver uten å ta bort noe.
Alle elever fortjener å få kontaktlæreren med stor K. Det kan være den ene læreren som utgjør den store forskjellen i et ungt og sårbart liv. Kontaktlæreren er en multikunstner og en ildsjel som vil strekke seg langt for elevene sine. Spørsmålet er ikke om, men når strikken ryker.