Knut Arild Hareide tvilte seg fram til et standpunkt i regjeringsspørsmålet, men når en partileder har tvilt seg ferdig må han argumentere tungt. Det ble hans bane som toppolitiker.
Ledertrioen i KrF har i realiteten ikke stått så langt fra hverandre politisk, men på et avgjørende punkt sviktet det. Når nestlederne ikke vil være med på venstredreiningen, trodde Hareide at han kunne kjøre et sololøp. Han visste hvem han hadde i ryggen: partiets generalsekretær Hilde Frajord Johnson og hele gullrekka av æresmedlemmer i partiet. Når Kjell Magne Bondevik, Solveig Sollie og Einar Steensnæs er med på laget, skulle det normalt veie tungt. Dagfinn Høybråten og Valgerd Svarstad Haugland var også støttespillere, selv om de ikke ga så sterkt uttrykk for det offentlig.
Hva kunne jeg gjort annerledes, spurte Hareide da han gikk på talerstolen etter at nederlaget var et faktum fredag ettermiddag.
Det mest åpenbare svaret er at han undervurderte virkningen av at partiledelsen stod på hver sine side i den retning partiet skulle trekkes. Alle som har vært med på selskapsleken tautrekking, vet hvor raskt konkurranseinstinktet aktiviseres.
Det andre feilvurderingen var at han ikke var tydelig og eksplisitt nok i å klargjøre sin sterke frykt for hvilke negative virkninger den internasjonale populistiske bølgen kan få for Norge. Det lå som en sterkt førende undertone i hele innlegget han holdt for sentralstyret 28. september, men han vågde ikke å sette en tydelig nok merkelapp på Frp i så henseende. I avslutningen av landsmøtetalen tok han dette poenget mer ut enn under talen i Stortinget, men da var det for sent. Delegatene satt med bundet mandat.
Den tredje feilen var undervurderingen av hva som skje når et politisk parti kommer i prosess. «Det skinner av KrF nå», skrev jeg rosende for tre uker siden. Det var før Rogaland KrF slo til
med å velge en delegasjon som ikke var representativ for den røde og blå siden. Bollestad jublet for det klare utfallet i hennes fylkeslag. Det må ha gjort Hareide mer vondt enn selve stemmeresultatet. Det var kanskje da det gikk opp for han at han ikke kunne fortsette som leder om han ble den som tapte. Noen uker tidligere hadde han sagt at det ikke var et kabinettspørsmål.
Arbeidsulykken i Rogaland skapte en aura av mistenksomhet som la sine føringer for den videre prosessen. Det ble kiv og krangel om hvilke alternativer som skulle stemmes over, og om avstemmingen skulle være skriftlig eller ikke. Man skal ikke være rare organisasjonspsykologen for å forutsi hvordan en slik prosess lett kan komme ut av partilederens kontroll.
Knut Arild Hareide kan ikke lastes for dette alene. Resten av partiledelsen, innbefattet generalsekretær Hilde Frafjord Johnson, må ta sin del av ansvaret. Det var Hareide som rekrutterte Hilde Frfjord Johnson. Når han nå er ute, er hun neppe interessert i år fortsette. Retningen er gal også for henne.
Dette blir ikke de eneste følgekostnadene. Da de røde taperne tuslet ut av Scandic Airport Hotel på Gardermoen, var det mange som mumlet at det ikke ville bli lett å få folk til å stille som kandidater til lokalvalget neste år.
Oktober-prosessen 2018 ble svært kostbar for KrF. Noen gleder seg til å komme i regjering, men det skal ikke mye motgang til før kritikerne melder seg med av full hals: «Hva var det vi sa?». De som skal sette seg til forhandlingsbordet på vegne av KrF, har et berettiget håp om å møte silkemyke forhandlere på regjeringshold, men det er neppe tilstrekkelig for å lege sårene. Velgerløftet om ikke å gå i kompaniskap med Frp er ikke så lett å bortforklare.