Respekt og likeverd, ikke stigmatisering og fordommer

De ”fremmede”, innvandrere, flyktninger og asylsøkere, må møtes med respekt og likeverd, ikke skulende mistanke om at de er potensielle kriminelle og terrorister. Rasisme, fordommer, stigmatisering og ekskludering skaper grobunn for at det bidrar til å skape parallellsamfunn hvor mennesker med en annen kulturell ballast og bakgrunn ikke føler at de er verdt noe eller akseptert.

Avgjørende er våre holdninger og vår innstilling til mennesker som er annerledes enn oss selv. Avgjørende er hvordan vi tar imot andre mennesker, hvordan vi ser på dem som medmennesker og ikke som noen som er mindre verd enn oss eller at de har lavere verdi. Det avgjørende er derfor at vi tar imot mennesker på flukt på en ordentlig og respektfull måte som likeverdige medmennesker.

Nettopp ordet respekt er et nøkkelord, fordi er det noe som har preget de mange innleggene, nettkommentarene det være seg på sosiale medier eller på kommentarfeltene til nettavisene, så er det nettopp fraværet eller mangelen på grunnleggende respekt for andre mennesker. Det har vært en enormt generaliserende negativ grunntone mot ikke-vestlige innvandrere, asylsøkere og flyktninger. Også nordmenn med såkalt innvandrerbakgrunn som er født og oppvokst i Norge, såkalte annen - og tredjegenerasjons, har opplevd at de ikke blir sett på som ordentlige nordmenn, altså ikke likverdige såkalte etniske nordmenn.

Hos de høyrepopulistiske og høyreradikale antiislamistene er det ikke bare islam som legges for hat, men også multikulturalismen blir omtalt i svært så foraktelige vendinger. At det fler- eller multikulturelle er lagt for hat, betyr en nedgradering og stigmatisering av alt som ikke defineres inn under hva som er etnisk norsk (hva nå det enn er). Alternativet vil da være en rendyrkning av det kulturelt konforme, altså en forestilling om det etnisk norske som en homogen ensartet størrelse.

Implisitt er det en lengsel etter fortiden før innvandringen av pakistanske gjestearbeidere så smått tok til å komme til Norge på begynnelsen av 1970-tallet. Det er en idylliserende lengsel etter et Norge slik det var på 1950- og 1960-tallet da det var ”lov” til å si neger og da mennesker med en mørk hudfarge ble sett på som eksotiske og primitive på samme tid og da det var en utbredt forståelse for at det hvite vestlige hegemoniet (kolonialismen) over ikke-europeiske folkeslag var riktig og helt på sin plass.

Alle vet at vi ikke kan skru klokken tilbake og det er heller ikke ønskelig, men mange synes å være av den oppfatning at det norske slik det var før den ikke-europeiske/vestlige innvandringen tok til, var et uttrykk for en sannere og kulturelt sett mer høyverdig norsk kultur. En slik forestilling er i hvert fall naiv og en villfarelse.

Norsk kultur og identitet er ikke en ensartet homogen størrelse, men i stadig endring og prisgitt ulike kulturelle påvirkninger og impulser.Hva som til enhver tid oppfattes som norsk kultur og identitet, er ikke og vil heller aldri være statisk og homogent. Det norske vil heller ikke bli ”oppslukt” av innvandringen til Norge. Det er ikke slik at det etnisk norske vil forsvinne, men det vil selvsagt over tid endre sitt innhold som følge av internasjonal påvirkning, også fra innvandrere. Slik har det alltid vært.