PÅ TIDE AT NOEN TAR ET KURS I ORGANISASJONSKUNNSKAP?

Det er grunn til å minne om at Trond Giske verken er anmeldt, etterforsket, tiltalt eller dømt for noe straffbart. Han er heller ikke ilagt yrkesforbud av verken partiet eller rettsstaten.

Målt mot alminnelige krav til rettssikkerhet og kontradiktoriske prinsipp i en rettstat, er det ikke til å stikke under stolen at Trond Giske møtte en høyst tvilsom prosess da han ble fratatt sitt nestlederverv, og rollen som finanspolitisk talsperson. Men Trond Giske valgte å godta reaksjonen – og med en generell beklagelse på mulig ubehagelige opptreden (blant annet i stilling som statsråd). Og uten å kommentere de enkelte påstandene. Videre er det lagt opp som en forutsetning, og at det er opp til Trond Giske selv å gjenvinne tillit i partiet.

I en organisasjon er det riktig og viktig å ha retningslinjer for å forebygge uønsket atferd, med tiltak og konsekvenser for eventuelle brudd på slike regler.

Men det må også være slik at når en reaksjonen er foretatt og gjennomført (fullbyrdet), så er det på tide å gå videre.

GENERELL VIRKNINGER AV VEDTEKTER

Trond Giske er medlem av Arbeiderpartiet. Da er det partiets vedtekter som gjelder. Trond Giske er verken ekskludert, suspendert, eller fratatt rettigheter etter vedtektene etter hva som er opplyst (sistnevnte er heller ikke mulig å gjennomføre – enten er man medlem eller så man det ikke).

Etter vedtektene har et hvert medlem både en rett og en plikt til å ivareta organisasjonens interesser i tråd med vedtatte vedtak, program og vedtak. En av de pliktene er å kunne bli valgt og ivareta verv – herunder å representere partiet utad.

Slik er reglene i organisasjonslivet. Og vedtektene er lik for alle, enten man liker det eller ikke.

Totalt kan det virke som om noen av de som uttaler seg i Giske-saken i ettertid kan trenge et kurs i organisasjonskunnskap, og betydningen av vedtekter og vedtak???

ER KNEBLING AV TILLITSVALGTE AKSEPTABELT?

Så er det noen som mener at av hensyn til tilliten til Arbeiderpartiet og partiets håndtering av varslingssaker, burde Trond Giske ikke deltatt i NRKs program «Debatten» på NRK.

Demokratiet bygger på tre forutsetninger. Det er tale-, forslags- og stemmerett. Hvordan skal han kunne gjøre det gjennom ønsker om å kneble Giske fra å ha talerett?

For det første: Det at NRK inviterte Trond Giske til programmet «Debatten». Ut fra programlederens budskap skjedde invitasjonen med bakgrunn i at Giske var statsråd (kulturminister) den gangen Stortingsforliket om å skille kirke og stat ble vedtatt i 2012. Da er det naturlig at Giske som tidligere statsråd og ansvarlig for saken forsvarer det forliket som ble vedtatt.

For det andre: Partiets reaksjon mot Trond Giske innbefattet ikke reaksjoner utover at nestledervervet og oppgaven som finanspolitisk talsperson ble fratatt ham. I hvert fall er det de reaksjonene som er opplyst (ved siden av å måtte bygge opp igjen tilliten i partiet).

I og med at Trond Giske har fått en reaksjon og godtatt/ gjennomført den – er saken å anse som ferdig. Likevel ser vi at noen fortsetter med forsøke å kneble og/ eller stigmatisere Trond Giske i ettertid. Er ikke det også en form for uakseptabel atferd? Noen bør kanskje tenke seg om?

INKONSEKVENT ERNA SOLBERG

For det tredje: Det er fire varslersaker som har fått mye medieomtaler i det siste. Felles er at sakene møtes med totalt forskjellige reaksjonsmønster fra partiene. De involverte er Venstres leder - Trine Skei Grande, tidligere leder i Unge Høyre/ Stortingsrepresentant – Kristian Tonning Riise, tidligere parlamentarisk leder Ulf Leirstein – Fremskrittspartiet, og tidligere nestleder/ finanspolitisk talsperson Trond Giske – Arbeiderpartiet.

Her kan det ligge et aspekt av kjønnsdiskriminering? Hvorfor er det så milde reaksjoner ovenfor Trine Skei Grande – som kvinne og partileder? Hun får tilgang til talerstoler uten de store kommentarene om upassende, for tidlig osv fra egne partimedlemmer, verken fra andre - eller mediene. Dette i kontrast med de kraftige reaksjonene som rettes mot Trond Giske fra enkelte hold?

Fremskrittspartiet er en sak for seg. Hvordan kan statsminister Erna Solberg (Høyre), og det norske folk, forsvare, eller godta å ha en gjeng som «lider av total hukommelsessvikt» til å sitte maktens korridorer. I hvert fall i tilknytning til blant annet varslersaker? Det virker som de ikke evner å huske noe som helst i anklagene mot Ulf Leirstein. Og tilsvarende skjedde i saken mot nåværende olje- og energiminister Terje Søviknes.

Kristian Toning Riise, er etter hva som er fremkommet i medier også utestengt fra enkelte beslutningsfora Høyre – i tillegg til nekt av deltakelse i sosiale sammenhenger. Hvordan kan det skje at valgte representanter blir utestengt fra beslutningsfora, og med hvilken hjemmel i vedtekter kan det skje?

Det betyr jo straffer med en kollektiv reaksjon fra Erna Solberg ovenfor velgere/ medlemmer av Høyre i Hedmark – som mister sin fylkesvalgte representasjon i partiet.

I realiteten har Kristian Tonning Riise samme status som suspenderte, eller ekskluderte – uten å være det. Slike løsninger finnes det ikke hjemler for i vedtekter.

Mens Kristian Tonning Riise-saken ruller og går - sitter den samme Erna Solberg og ikke foretar en eneste reaksjon ovenfor sin statsråd Trine Skei Grande i regjeringen. Heller ikke ovenfor partileder/ finansminister Siv Jensen - som ikke foretar reaksjoner i varslersaker.

Igjen fremstår Erna Solberg som en svak, ustrukturert leder – og som dermed driver en form forskjellsbehandling i analoge saker i et regjeringskollegium.

Ovenfor nevnte viser at Erna Solberg driver en langt strengere justis ovenfor eget parti enn ovenfor partiene i sitt regjeringskollegium.

TROND GISKE OG HANS STANDPUNKT I EU-SAKEN

Trond Giske er langt fra min personlige favoritt i Arbeiderpartiet. Til det står han politisk altfor langt til høyre. Men jeg begynner å lure på hvor sterkt Giskes standpunkt i EU-saken står i den massive kritikken som er kommet de siste 2-3 dagene mot ham?

Generelt - i de ulike politiske partiene - har det opp igjennom tidene vært mange rå, brutale og lite eksemplariske maktkamper. Arbeiderpartiet er ikke noe unntak. Tidligere partisekretær Håkon Lie beskrev det med noe slikt som at «det har ikke vært noen søndagsskole» i Arbeiderpartiet.

Selv har jeg fulgt en del prosesser både lokalt, regionalt, og sentralt via medier i Arbeiderpartiet. Min oppfatning er at aktive nei til EU/ EØS-kandidater i Arbeiderpartiet er så godt som sjanseløse fra å få sentrale verv i partiet. Til det står et nettverket rundt Arbeiderpartiets høyre-side for sterkt, og verner om at EUs politikk skal være en del av Arbeiderpartiets politikk. Det skjer til tross for av ca 70% av Norges befolkning, jf meningsmålinger, er imot EU og EUs politikk.

Når det er sagt, er det min oppfatning at Arbeiderpartiet kan ha mistet noen sine beste kandidater/ stemmesankere opp igjennom tidene på grunn av motarbeidelser som en konsekvens av medlemmer EU-/ EØS-standpunkt?

Unntaket er Trond Giske. Som erklært EU-motstander ble han både nestleder i partiet og finanspolitisk talsperson. I seg selv en stor bragd.

Med prosessen mot tidligere LO-leder Gerd Liv Valla i bakhodet, har jeg tenkt mine tanker om hvor lenge makter Trond Giske å holde sin posisjon i partiet? Og spesielt etter alle etterreaksjonene mot Giske etter at han trådte tilbake som nestleder/ finanspolitisk talsperson. På den bakgrunn må være lov å tenke tanken at prosessene mot Trond Giske har vel så mye med hans EU-standpunkt, og/ eller maktkamp partiet å gjøre – som selve varslersaken?

Til syvende og sist handler dette om respekt for vedtekter, vedtak og beslutninger. Trenger noen påfyll av lære knyttet til organisasjonskunnskap?