Oljeprisen verst for Putin

Det som vil ramme Putin-regimet mest er dersom oljeprisene faller ytterligere.

Endelig begynner det å bli litt realisme i vestlige vurderinger av sanksjonene mot Russland etter innlemmelsen av Krim. De mest pågående EU-politikere var overbevist om at deres sanksjoner ville ramme Putin hardt og kanskje få ham til å snu. Ja visst ergret det Kreml, ikke minst EU-landenes reiseforbud mot mange av Putins fremste oligarkvenner. Men det rammet russisk økonomi bare i begrenset grad, selv om den nye middelklassen ergrer seg over at de ikke lenger kan få kjøpt laks, gåselever og andre delikatesser i butikkene. Det er tross alt et luksusproblem.

Den jevne russer har det like vanskelig som før. Putins politikk gjorde lite med infrastrukturen ute i det vidstrakte landet og hevet ikke levestandarden til dem som bor langt fra Moskva, St. Petersburg og andre privilegerte storbyer.

Det som vil ramme Putin-regimet mest er dersom oljeprisene faller ytterligere. En nedgang i gassprisene vil også bli følsomt, men oljen er viktigst i denne sammenheng. 70 prosent av Russlands eksportinntekter kommer fra olje og gass. Det var følbart da oljeprisen sank til 50 dollar per fat. Nå raser den nedover på 40-tallet. Blombergs analytikere med Sergej Narkevitsj (Narkevich) i spissen sier denne tendens er ytterst farlig. Storbanken Goldman som siteres av velinformerte E 24, frykter et fall til 30 dollar per fat, kanskje helt ned på tyvetallet. Da er det virkelig fare på ferde. Men Blombergs folk er ikke de mest pessimistiske.

Vi kan bygge på relativt ferske historiske erfaringer, det som skjedde under Boris Jeltsin. Jeltsin og hans vestlige rådgivere satset på en hurtigere overgang til kapitalisme enn klokt var. De glemte at det tok vestlig kapitalisme mange generasjoner å tilpasse seg og at konservative politikere som blant annet Ronald Reagan slett ikke ga kapitalistiske spekulanter et så fritt spill som mange fikk inntrykk av. Reagan var den amerikanske president som grep hardest inn overfor Wall Street.

Jeltsins innkjøpte rådgivere glemte også at demokrati ikke var noe som man kunne innføre raskt. Det krevet en langvarig tilpasningsprosess. I Russland skjedde ikke det, og russene fikk ordet demokrati i vrangstrupen – democracy ble de til demokrazy, ifølge mine russiske venner. Privatiseringen, da smarte spekulanter kjøpte opp kuponger til en billig pris, var verre enn noe av det vi har sett i Amerika.

Men det som ga Jeltsins økonomi dødsstøtet var det drastiske fallet i oljeprisene. Da gikk mange banker konkurs og titusener av russere mistet sine sparepenger. Jeg hadde bekjente i St. Petersburg som hverken fikk utbetalt lønn eller pensjon. Verdensberømte vitenskapsmenn fisket i Neva og innsjøene og solgte den røkte fisken på markedene for å overleve, og de som hadde en datsja (hytte) med litt jord, gjorde det beste ut av det. Det varte lenge før mange av mine norske kolleger forstod hvor alvorlig det var, noe som skyldtes at Jeltsin og hans demokratisering kom som et frisk pust etter den bresnjevske stagnasjonsperioden og Gorbatsjovs fomling.

Vi i vest burde ha lært av det som skjedde den gang, men gjorde det ikke. En slik lærdom kunne ha forberedt oss på det som nå kan komme hvis oljeprisene faller ytterligere. Noen eksperter hevder at russerne har lært seg å leve med 40-50 dollar fatet. Hva slags lærdommer snakker de om? NUPI-forsker og BI-professor Olje Gunnar Austvik har, slik jeg tolker hans uttalelser til E24, skjønt dette. En annen norsk økonom som har forstått hvor vinden blåser, er DNBs Øystein Dørum, som jeg ofte har hatt utbytte av å lese og lytte til. Han minner om at Russland har brukt opp oljeinntektene fortløpende og har ikke lagt seg opp noe fond som Norge har gjort.

En ytterligere innskrenkning i levestandarden til folk flest og særlig en tilbakegang for den nye middelklassen som har så mye å takke Putin for, kan skape sosial uro. Og vi bør huske på hvordan Kreml reagerte da pensjonistene strømmet ut i gatene for å demonstrere. De vestlige sanksjoner kommer på toppen av dette.