Debatt
Økonomene banket på, men Forskningsrådet slapp bare inn teknologene
Når både dommere og strateger rekrutteres fra teknologiske fagområder, er det ikke overraskende at samtlige nye KI-sentre også ledes av teknologimiljøer.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
«Hvor er økonomene?» spør Aksel Braanen Sterri i Dagsavisen. Svaret er enkelt: De sto klare – sammen med rekke andre samfunnsforsker og humanister.
De leverte flere gjennomarbeidede søknader om nasjonale forskningssentre som skulle gi nettopp de svarene Sterri etterlyser om skatt, arbeid, velferd og verdiskaping i en KI-økonomi.
Forskningsrådet valgte å si nei.
Mønsteret er tydelig. Når Forskningsrådet deler ut milliardbeløp til forskningssentre for anvendt forskning, havner midlene nesten utelukkende i tunge teknologimiljøer – og den siste KI-utlysningen bekrefter trenden.
Ledertrøyen gikk til informatikk, robotikk, maskinlæring, statistisk AI og kybernetikk, mens økonomiske, samfunnsvitenskapelige og humanistiske miljøer glimrer med sitt fravær i toppen.
Fraværet av et eget KI-senter betyr ikke at relevant forskning mangler.
Dette til tross for at utlysningen lovet tverrfaglighet og forskning på samfunnseffekter av kunstig intelligens samt KI som drivkraft for innovasjon i næringsliv og offentlig sektor.
I denne tverrfagligheten dominerer teknologer fullstendig, mens juridiske, økonomiske og sosialvitenskapelige perspektiver ofte fungerer som parenteser.
Forskningsrådet forsikrer i utlysningene at «samfunnskonsekvenser» skal veie like tungt som teknologi, men både fagpanelet som vurderer søknadene og porteføljestyret som fordeler milliardene er dominert av teknologer.
Blant ekspertdommerne dominerer informatikk, robotikk, kybernetikk og statistisk AI; svært få har bakgrunn fra økonomi.
Det samme bildet gjelder porteføljestyret for «muliggjørende teknologier». Når både dommere og strateger rekrutteres fra teknologiske fagområder, er det ikke overraskende at samtlige nye KI-sentre også ledes av teknologimiljøer.
Resultatet er imponerende algoritmer, men uten tilsvarende satsing på de store samfunns- og næringsøkonomiske perspektivene.
Fraværet av et eget KI-senter betyr ikke at relevant forskning mangler. Økonomer driver mindre prosjekter om hvordan KI påvirker produktivitet, ulikhet og regulering.
Det finnes betydelig kompetanse i norske økonomimiljøer om nettopp de utfordringene Sterri løfter fram. Men uten et samfunnsfaglig KI‑senter er signalet til departementer og næringsliv svakt.
Forskningsfeltet kan og bør skaleres, og her er Forskningsrådet nøkkelen: Med øremerkede midler, reell tverrfaglighet og langsiktige rammer kan vi forløse den bredden av kunnskap som trengs.
Hvis vi virkelig vil forstå – og ikke bare bygge – kunstig intelligens, må Forskningsrådet åpne satsingen for mer enn teknologisporet.
Fortsetter den å være låst til rene ingeniørmiljøer, vil spørsmålet «Hvor er økonomene?» gjalle igjen og igjen, selv om de for lengst står og banker på døren.
Her er jeg helt enig med Sterri: Skal Norge rustes til KI-revolusjonen, trenger vi ikke flere parametere – vi trenger flere perspektiver inklusiv de økonomiske.
