Det skjedde i de dager ved juletider i fjor at det gikk ut et bud fra kulturminister Linda Hofstad Helleland til folket om norsk kultur og norske verdier. Etter hvert ble det klart at hele manntallet skulle innskrives i denne debatten, og vi fikk et langt år med mye snakk om brunost, langrenn, juletrær, gudstjeneste, bunad og kjønnsdelt kroppsøving. Norske verdier var akkurat som vafler: Under press.
Selv om brunost og vafler framstår som ganske konkrete ting, er det ingen tvil om at denne debatten handlet om immaterielle verdier. Man var på jakt etter den norske folkeånden, en litt diffus og udefinerbar størrelse som var truet av noe skummelt utenfra. Noe som ville ødelegge eller fjerne den og erstatte den med noe fremmed.
Ikke bra.
Men det finnes en annen type norske verdier. Helt konkrete og håndfaste ressurser som er mer verdifulle enn selv de aller høyeste vaffelstablene en kan tenke seg. De er også under press, og det er høyst tvilsomt om noen statsråd, med eller uten bunad eller indianerkostyme, kommer til å sende ut høystemte advarsler om hva som er i ferd med å skje.
Arbeiderpartiet gjorde spredte forsøk på å dra i gang en debatt om salg av Norge i valgkampen. Det var ingen dum idé, for det framsto som ganske tåpelig at en solid bedrift som Flytoget, som er punktlig, lønnsom og godt likt, skulle selges til kineserne. Det framsto heller ikke som spesielt smart å skulle selge seg ned i Avinor. Stortinget har stanset regjeringens forsøk på begge deler.
Også den blå drømmen om å selge Telenor og Kongsberg-Gruppen ble knust av Stortinget. Og Frp snakker ikke så veldig høyt om at de ønsker å først privatisere og deretter selge NRK. I alle fall ikke foreløpig. Men det er lenge til neste valg.
Dessverre viste det seg at Ap hadde slått de blå og mørkeblå grundig ned i støvlene og solgt eller solgt seg ned i 17 statlige selskaper mot de borgerliges 13. Da ble det ikke så enkelt å snakke med malmfull røst om salg av Norge likevel. Anklagene om at Høyre og Frp hadde gjort ressursforvaltningen til et regelrett loppemarked ved å legge deler av Statskogs eiendommer ut for salg, bleknet også ganske kraftig da det viste seg at de rødgrønne hadde solgt langt mer skog. «Nei til arrondering!» ble ikke valgkampens heteste slagord, for å si det forsiktig.
Eierskap av de norske verdiene som kan kalles materielle ble i det hele tatt ikke noe man snakket om med utestemme i 2017. Det er synd, for på dette området hadde vi hatt inderlig godt av en ideologisk diskusjon om hva slags Norge vi vil ha. I stedet får vi en litt livsfjern samtale om hvorvidt ikke-kristne juleavslutninger er en trussel mot norsk kultur.
Ta jernbanen, for eksempel. Etter å ha splittet opp, restrukturert og omorganisert, har Høyre og Frp nå rigget sektoren for privatisering, anbud og nedsalg. Jernbanedirektoratet, en nyvinning innen dette regimet, har laget i stand tre såkalte «Trafikkpakker»: Sør, Nord og Vest.
Disse pakkene består av henholdsvis tre, sju og tre såkalte «togprodukter». Et «togprodukt» er det vi før pleide å kalle en «strekning». Disse produktene/strekningene kan utenlandske selskaper nå by på. Vinneren av anbudet får kontrakt på driften. Eksempler på norske togprodukter er Oslo S-Trondheim (tidligere kjent som Dovrebanen), Oslo S-Bergen (tidligere kjent som Bergensbanen) og Oslo S-Stavanger (tidligere kjent som Sørlandsbanen).
Dovrebanen «oppfattes som konkurransedyktig på reisetid i forhold til bil- og busstrafikk», har «et betydelig marked på strekningen Lillehammer-Hamar-Gardermoen-Oslo» og er «attraktiv for fritids- og forretningsreisende på underveisrelasjoner», kan Jernbanedirektoratet friste de potensielle tilbyderne – enten de kommer fra Sverige, Kina, Tyskland, Storbritannia eller Frankrike.
Hvordan vi i markedet (tidligere kalt passasjerer) kommer til å oppleve underveisrelasjonene (tidligere kalt reiser) på disse produktene, gjenstår å se. Men det er ingen automatikk i at framtida med et virvar av ulike tilbydere som konkurrerer med hverandre kommer til å føre til bedre og mer komfortable reiser til en billig penge.
Da britene privatiserte og konkurranseutsatte sin jernbane, ble 16 ulike jernbanelinjer undersøkt. Én av dem skilte seg ut. Det var den statlige. De 15 private aktørene måtte se seg slått både når det kom til kundetilfredshet og kostnader. Mens de private linjene var avhengige av massiv statsstøtte, klarte den offentlige seg med et tilskudd på bare én prosent av de samlede inntektene.
I tillegg byttes togene ut sjeldnere. Billettprisene er de høyeste i Europa, togene er mindre punktlige og mer overfylte, og andelen høyhastighetstog er på bunnivå.
Dette skal Norge nå kopiere. Med ett viktig unntak. Det offentlige skal fortsatt ta regninga for tog og skinner. Vi skattebetalere skal altså betale for at utlendinger kan tjene penger på oss.
Det er enda godt at Eidsvollmennene ikke sa «enig og tro til Dovrebanen faller». Da hadde Grunnloven vært ille ute nå.