Munchmuseet diskriminerer rullestolbrukere

Nylig var jeg på Munchmuseet med to gamle venner.

Jeg er dansk, bor nå i Danmark og hadde gledet meg til å besøke den nye prestisjebygningen, og sammen med mine venner se verkene til Nordens største maler, som jeg har elsket siden barndommen.

Det ble imidlertid en ergerlig opplevelse. Ikke på grunn av Munch, men på grunn av selve museet.

Den ene av vennene mine, Camilla, bruker rullestol, og det burde jo ikke være til hinder for at vi kunne se på og diskutere Munchs verk sammen som alle andre.

Men det viste det seg å være.

Museet er nemlig elendig utformet når det gjelder tilgjengelighet for personer med fysisk funksjonsnedsettelse.

På Munchmuseets nettsider står det: «Vi er opptatt av å skape inkluderende og tilgjengelige kunstopplevelser for alle, uansett funksjonsnivå.»

Det er dog en lang vei fra denne intensjonserklæringen til museets virkelighet.

Som de som har besøkt museet vet, er kvadratmeterne fordelt på totalt 13 – i seg selv relativt små – etasjer. De fleste besøkende tar seg mellom de forskjellige etasjene med rulletrapper. Bruker du rullestol blir du henvist til en av museets to heiser.

Vi døpte dem «trange evighetsheiser».

Vi måtte vente opptil 10 minutter på dem – beregn selv hvor mye det blir når du må bevege deg opp og ned mellom 13 etasjer.

Og når de først ankom, fikk vi sjelden plass der sammen. Heisene er svært små – gulvarealet er 152x135 cm – noe som betyr at det ikke er plass til mer enn én rullestol og noen få stående personer.

Ofte, da heisen ankom, var det allerede flere i den – typisk personer som tilsynelatende ikke hadde mobilitetsutfordringer, men som fortsatt ikke ønsket å vike for Camilla og oss andre.

Da endte det som regel med at Camilla måtte kjøre alene, mens vi andre brukte rulletrappene.

Dette er et klassisk eksempel på at en fysisk funksjonsvariasjon blir til en funksjonshindring, som så blir til en sosial hindring.

For mens vi to andre kunne ta følge rundt i museet, ble Camilla overlatt til seg selv.

At slikt kan forekomme i eldre bygninger er ikke overraskende. Men det er ærlig talt uforståelig at et helt nytt bygg er så lite gjennomtenkt når det gjelder lik tilgang for alle.

Munchmuseets hevder å følge prinsippene for universell utforming. Det dekker at samfunn, tjenester og varer skal utformes slik at de fungerer for alle, uavhengig av behov og forutsetninger.

Men museet har bygget inn en diskriminering av rullestolbrukere i sin svære aluminiumskonstruksjon.

For det er ikke nok at man kan komme inn. Man skal også ha en likestilt opplevelse.

Når én i et følge på tre til stadighet må vente på en heis de andre ikke får plass i, har man ikke dette. Samtaler går i stå, opplevelser deles ikke.

Skjebnens ironi er at Camilla nå har vunnet et årlig abonnement på Munchmuseet med ledsager.

Dessverre kan hun og ledsageren se fram til et besøk med lange ventetider, et fragmentert følgeskap og mange frustrasjoner.