NEDRUSTNING: Jens Evensen på talerstolen under en faglig konferanse i Samfunnshuset i Oslo i 1989. FOTO: INGE GJELLESVIK/NTB SCANPIX

Mannen som gjorde Norge større

Hvordan kan Jens Evensen, som har gjort så mye for Norge og verdenssamfunnet, gå i glemmeboken?

5. november var det 100 år siden Jens Evensen ble født. Omtrent samtidig kom det en biografi om Evensen: «Jens Evensen – Mannen som gjorde Norge større», skrevet av Berit Ruud Retzer. I prologen til boken skriver Retzer at hun i anledning jubileet håper Norge vil minnes ham på et vis som er denne mannen verdig, ettersom han har utrettet mer for Norge og verdenssamfunnet enn de fleste nordmenn vet.

Slik gikk det ikke. Verken det norske samfunn eller Evensens parti Arbeiderpartiet fant grunn til å markere Evensens innsats. Hvordan kan en mann som Jens Evensen som har gjort så mye for Norge og verdenssamfunnet, gå i glemmeboken? spør Retzer. Vet nordmenn at det var Jens Evensen som sto fram og grep muligheten på Norges vegne da det gjaldt som mest, at han er Olje-Norges far, og at ingen annen nordmann opp gjennom tidene har hatt større positiv innvirkning på Norges økonomi og rikdom?

Kjenner nordmenn til at det er Evensens kongstanke som er grunnlaget for at oljen, fisken og mineralene eies av folket og skal beskytte verdier for våre barn og barnebarn, og at det norske Oljefondet er verdens største fond i sitt slag, hvor hver nordmann eier godt over en million kroner hver?

Som havrettsminister fikk han tilnavnet «havrettens far». Navnet fikk han fordi det var han som førte i pennen det som skulle bli den moderne havretten, FNs nye oppdeling av verdenshavene med den økonomiske sonen på 200 nautiske mil, som ga Norge rettigheter til ressursene i havet og på havbunnen i et område åtte ganger større enn Fastlands-Norge. Det er denne sonen som sikrer nordmenn nasjonal råderett over både olje, gass og fisk, med andre ord utgjør bærebjelken i Norges moderne velstand.

Evensens innsats for Norge fikk enorm betydning i form av eierskap til olje- og gassforekomster ingen ante omfanget av da han forhandlet om havgrensene våre. Norge – og verdenssamfunnet – har mye å takke Jens Evensen for. Men en minnemarkering i anledning 100-årsdagen for sin fødsel var han åpenbart likevel ikke verdt.

Evensen ønsket å bli dommer ved Den internasjonale domstolen i Haag. Den 7. november 1984 skulle FN ta stilling. Valget ble en triumf for Evensen. Både i Sikkerhetsrådet og i Generalforsamlingen fikk Evensen det høyeste stemmetallet av alle kandidater. Med 14 av 15 stemmer og en blank i Sikkerhetsrådet, og 133 av 159 i Generalforsamlingen lå han langt foran nummer to, som fikk 118 stemmer. Det betydde at han hadde fått støtte fra alle grupper. Ingen kunne huske at en representant fra den såkalt «gamle verden» noensinne hadde oppnådd høyere stemmetall enn noen representant fra utviklingslandene, slik Jens Evensen nå hadde.

Sikkerhetspolitisk strid preget slutten av syttiårene og begynnelsen av åttiårene. En gedigen modernisering og opprustning med atomvåpen og en ny type mellomdistanseraketter i Sovjetunionen hadde skapt økt internasjonal spenning. Som svar på tiltale klubbet NATO i desember 1979 inn det såkalte dobbeltvedtaket. Man skulle ruste opp for å kunne ruste ned. Atomspøkelset vokste.

Jens Evensen hadde lenge gått med tanken på å komme med et utspill. For ham var dette en samvittighetssak og noe han ikke kunne brenne inne med. Den 8. oktober 1980 holdt han en tale på landsmøtet til Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. Evensen holdt en skremmende tale. Om våpenkappløp og atomkrig, lidelse uten lindring, død uten mening. Om Hiroshima og Nagasaki. Om den moderne verden som balanserte på randen av selvutslettelse. Hva kan vi gjøre for å stoppe vanviddet?

«Jeg har kalt dette foredraget Atomvåpen og usikkerhetpolitikk», åpnet Evensen. «Atomvåpen innebærer ved sin blotte eksistens den totale usikkerhet. Vi behøver ikke lenger gå til gamle skrifter eller profetier om verdens undergang. Vi har selv valgt den veien, den mest moderne og raskeste vei til selvutslettelse. Atombomben er av hele sin natur en krenkelse av alle tradisjonelle folkerettsbegrep om krigføring. Det er en fornektelse av alle rettsbegrep det siviliserte samfunn bygger på: Folkerett, statsrett, naturrett og menneskerett. Det er en fornektelse av alt menneskelig. Det er vesentlig å hold fast ved dette utgangspunktet.»

Foredraget slo ned som en bombe. Arbeiderpartiet gikk imot Evensens forslag om Norden som en atomvåpenfri sone fordi det gikk inn for at Norge skulle binde seg til å være atomfritt til enhver tid, også hvis vi skulle komme i krig, mens supermaktene skulle garantere at de aldri ville avfyre atomvåpen verken mot eller fra den atomfrie sonen. Noen mente Evensen måtte få sparken som norsk sjefforhandler.

Da Kåre Willoch ble spurt om hva som var hans nærmeste planer hvis han ble ny statsminister, svarte han: «Først kaster jeg ut Jens Evensen, så tar jeg av meg frakken» Da den nye Høyre-regjeringen tiltrådte høsten 1981 ble Evensen avsatt som leder for forhandlingene med Sovjetunionen og grenselinjene i Barentshavet og for forhandlingene med Danmark om grenselinjene ved Jan Mayen. For framtiden skulle han holde seg til arbeidet med havretten.

Jens Evensen døde i februar 2004, 86 år gammel. Han fikk ingen statsbegravelse slik han utvilsomt hadde fortjent, men utenriksminister Jan Pedersen talte i kirken. Da var Kjell Magne Bondevik statsminister. «Vi skylder ham dyp takk, for å si det mildt. På regjeringens vegne vil jeg uttrykke dyp respekt og takknemlighet for det store og banebrytende arbeidet som Jens Evensen gjennom en menneskealder fikk utrettet til beste for landet vårt og det internasjonale rettssamfunnet. Jeg lyser fred over hans minne.»