Det er bred politisk og faglig enighet om at det er formålsløst å kaste bøter etter slitne brukere med lang rushistorikk bak seg. Imidlertid ser det ut til å være stor uenighet om hvordan en skal reagere på yngre menneskers bruk av illegale rusmidler.
Fokuset er altså primært på de unge, og en kan jo lure på hvorfor voksne og eldre «førstegangsbrukere» av illegale rusmidler ikke er inkludert i denne debatten.
Les også: – Faren min advarte meg om menn og alkohol, men han nevnte aldri et ord om kvinner og kokain
Vi støtter rusreformutvalgets anbefaling om avkriminalisering, først og fremst fordi forslaget er bygget på solid forskning som viser at straffereaksjoner har manglende forebyggende effekt.
Videre støtter vi forslaget fordi det ikke diskriminerer mellom ulike brukergrupper i befolkningen. Utvalget gjør det eneste rette når de foreslår at det er størrelsen på brukerdosene som skal være kriteriet for mulig straff.
Dette innebærer at straff/ikke straff vurderes ut fra relativt objektive kriterier, der det er mengden av rusmidler som skal avgjøre hvilke reaksjoner som vil bli gitt til den enkelte, ikke diagnoser.
Dette er en klok avgjørelse, for det er ingen enkel sak å skille en rusavhengig fra en som bare ruser seg. Utvikling av en ruslidelse er en prosess som går over tid, og det er en kjent sak at lidelsen ikke har klare, entydige avgrensede kjennetegn. Det er nemlig ingen som går fra å være «frisk» en dag til å bli rusavhengig dagen etter.
Videre er ikke rusavhengighet en sykdom, men en lidelse, og det er mange måter å ha en ruslidelse på. For at noen skal få en rusdiagnose kreves det en grundig utredning av kompetente helsearbeidere.
Så spørsmålene til motstanderne er mange. Hvem skal kategorisere og gruppere brukere av illegale rusmidler? Skal alle sendes til spesialisthelsetjenesten for utredning?
Er dette bruk av en allerede overbelastet tjeneste som politikerne våre er villig til å forsvare? Eller skal vi overlate sorteringsarbeidet til politiet, som får jobben med å drive kvalifisert gjetning, basert på egne erfaringer og skjønnsmessige vurderinger, og som kan komme til å bøtelegge alle som ikke ligner på stereotypien av en rusavhengig?
Er det brukerens subjektive fortelling om varighet og hyppighet av eget bruk som skal være gjeldende, eller skal vedkommende være i behandling for sin ruslidelse?
Holder det med en tidligere diagnose, og hvor lang tid kan det gå etter at vedkommende er avsluttet i rusbehandling og har holdt seg rusfri, før en eventuelt velger å igjen ilegge vedkommende bøter for bruk? Det kan for eksempel være vanskelig å vurdere om en tidligere ruspasient bruker rusmidler «rekreasjonelt», eller om bruken er tegn på et nytt tilbakefall. Hva gjør vi med feilaktige vurderinger?
Vil brukere med udiagnostiserte lidelser kunne kreve erstatning hvis de etter feilvurderinger straffes med bøter og prikker på rullebladet? Det er vel fortsatt et viktig prinsipp i Norge at loven skal være lik for alle.
I iveren etter å få bukt med bruk av illegale rusmidler går fagpersoner og politikere inn for en «forebyggingsstrategi» som aldri har fungert. Noen hevder at det er bra at vi har «riset bak speilet» i arbeidet med unge mennesker, og at trusler om straff kan være den «eneste veien inn» til ungdommen vår.
Disse uttalelsene vitner om mangel på sosialpsykologisk kunnskap og de prosessene som leder til marginalisering i samfunnet. Vi har mange effektive virkemidler i det forebyggende arbeidet med ungdom.
Felles for de alle er at de ikke handler om å straffe mennesker, men om å gjøre livet godt å leve og om å skape et inkluderende samfunn.