Tilbake til livet

Rundt 250.000 norske småskoleelever er nå tilbake der de hører hjemme – på skolen, med læreren sin og medelever.

De fortjener og trenger alle en normalisert tilværelse etter mange uker med hjemmeskole.

Hjemmeskolen med digitale verktøy har vært et godt alternativ i en krisetid. Lærerne har jobbe godt med å følge opp den enkelte elev. Men fjernundervisning vil aldri bli et fullgodt alternativ. Det er også sånn at elevenes evner og deres sosiale bakgrunn gir høyst ulike forutsetninger.

Enda viktigere enn det faglige, er det sosiale.

At våre minste skolebarn nå får møte hverandre igjen innenfor trygge smittevernsrammer, er uvurderlig viktig. Bekymringene for hva barna har opplevd hjemme i koronaisolasjon, deler vi alle. Underliggende problemer har gode kår i krisetider med stressede og engstelige voksne.

Dette gir tyngde til argumentene for at også resten av trinnene må åpne så raskt som overhodet mulig.

Skoleåpningen skjer i flukt med at barnehagene åpnet sist uke, da sammen med at en del helsepersonell som fysioterapeuter og psykologer igjen kunne møte sine pasienter fysisk. Nå åpner også frisører og annen en-til-en-virksomhet. Isolert sett er dette bra.

At folk får klipt seg igjen, er lett å tulle med.

Men man skal ikke undervurdere dette som et ritual og som fysisk bevis på at man er på vei ut av unntakstilstanden.

Hver åpning av samfunnet for seg må møtes med applaus. Men det er også med uro man ser at vi som fellesskap ser ut til å senke skuldrene. Det er deilig å lene seg tilbake, men vi må ikke glemme at det er vi som må gjøre jobben med å holde avstand, passe på håndhygienen og generelt være aktsomme.

Nå skal vi glede oss med barna som endelig er tilbake på skolen, men vi må ikke lene oss for langt tilbake. Da kan vi få et tilbakeslag med smitte og gjeninnføring av de mest inngripende tiltakene. Det kan mentalt bli enda tøffere. Det skal bli bra, men det er ikke over.