Det ble skrevet politisk historie i Trøndelag. Arbeiderpartiets nominasjonsprosess i fylket ble et drama uten sidestykke og et farvel til Trond Giske.
Vervet ville gitt han en sterk, sentral posisjon, og det ville vært kontroversielt. Hans retur ville dominert og distrahert partiet i lang tid.
Da AUF marsjerte ut under Giskes innlegg på årsmøtet, var det et sterkt symbol på at Giskes fortid hadde hentet han inn. Framtida vil ikke ha han.
Men kampen var ikke over med Giskes resignasjon. Det ble kampvotering om ledervervet. Valgkomiteens førstevalg Marit Bjerkås ble kastet av årsmøtet til fordel for Nord-Trøndelags stortingsrepresentant Ingvild Kjerkol.
Det er en raskt stigende stjerne som nå skal rydde opp i et kriserammet fylkesparti. Valget av Kjerkol er godt. Men jobben er stor, det skal forsones og det skal bygges ny kultur.
Valget av Kjerkol skjedde til valgkomiteleder Arild Grandes protest. Han hadde «personlige grunner» til å motsette seg Kjerkols førsteplass.
De to er kollegaer på Stortinget. Det er åpenbart et svært dårlig forhold mellom disse to sentrale trønderpolitikerne. Arbeiderpartiet har utfordringer som organisasjon.
Trusler om varsler mot Kjerkol før ledervalget, sto sentralt. At varsler er blitt et instrument eller våpen i den politiske maktkampen, er svært alvorlig. Kjerkol taklet bakholdsangrepet svært godt. Valgkomiteleder Grande kom ut av sitt arbeid uten særlig ære og har fått seg en solid ripe.
Han argumenterte for Giske, men mot Kjerkol fordi han ønsket å satse på folk uten «gamle konflikter» i ledelsen. Det er ganske utrolig.
Trond Giske kan nå være ute av norsk politikk. Han avsluttet i så fall på verdig vis. Ved å trekke seg fra lederkampen, bidro han til å dempe konfliktnivået. Hans tale til årsmøtet var konstruktiv og forsonende.
At varsler er blitt et instrument eller våpen i den politiske maktkampen, er svært alvorlig.