Norsk nepotisme i NATO?

Kruse Larsen kommer fra stillingen som ansvarlig for kommunikasjon og myndighetskontakt i TV 2.

Hun er velkvalifisert til den attraktive jobben i Brussel. Det er ingen grunn til å betvile hennes evner og egnethet, men utnevnelsen blir problematisk når hennes far Jan-Erik Larsen var Stoltenbergs aller nærmeste rådgiver gjennom mange år.

NATO-sjefen har selv omtalt Larsen som sin «mest fortrolige rådgiver», og i boka «Mitt liv» skriver Stoltenberg: «Uansett hvor han jobbet, hadde han vært en fortrolig samtalepartner. Han var en av de få jeg kunne diskutere viktige avgjørelser med, enten det gjaldt statsrådsskifter eller sammensetning av partiledelsen». Jens Stoltenberg og Jan-Erik Larsen var svært tette, og nå er Larsens datter ansatt i NATO.

Vi er ikke i posisjon til å bedømme Larsen og Stoltenbergs forhold i dag, men de har altså hatt et tett forhold uavhengig av formelle stillinger opp igjennom årene. Den typen kjemi og samarbeid danner sterke bånd.

Omstendighetene for ansettelsen er uheldige av tre grunner. For det første kan det kaste et mistankens lys over Sissel Kruse Larsen og hennes vei til jobben. Det må være ubehagelig for henne. Spørsmålet «ble en annen og like kvalifisert kandidat forbigått?» henger i lufta.

For det andre så antyder den et bilde av at vår avholdte tidligere statsminister Jens Stoltenberg opererer med vennetjenester og bidrar til nepotisme. Det kan skade hans omdømme.

For det tredje så bekrefter den i ytterste konsekvens et mønster som høyresiden i norsk politikk har kritisert Arbeiderpartiet for. Nemlig at bevegelsen tar ekstra godt vare på sine egne, og at ansettelser skjer etter at «noen har snakka sammen».

Snur man på det får Jens Stoltenberg den beste kandidaten, og fordi hun er en han kjenner godt til og stoler på, har samarbeidet de beste forutsetninger. Men mistanken og det etterlatte inntrykket, vil likevel vedvare.