Jernbanepolitikk uten vyer

Når Vy taper anbud etter anbud er dette dramatisk ikke bare for selskapet, det er dramatisk for oss som samfunn.

Etter å først ha tapt kampen om Sørlandsbanen fikk Vy seg nok en smell da det mandag ble kjent at de også tapte kampen om blant annet Dovrebanen og Nordlandsbanen mot svenske SJ. Nok en gang ble prisen satt foran kvalitet. Vy var hakket bedre enn konkurrenten både da de tapte mot Go Ahead og da de nå tapte mot SJ. Men konkurrentene var altså billigere, tilbudet fra SJ ligger for en tiårsperiode på 350 millioner kroner under tilbudet fra Vy. Hvordan regnestykket skal gå opp gjenstår å se. Framtida for norsk jernbane kan uansett ikke avgjøres av hvem som klarer å skru ned prisen mest mulig i en anbudskamp. Det er alt annet enn framtidsrettet.

For Vy er tapet av disse strekningene dramatisk. Risikoen for at selskapet taper også de neste anbudene er stor. For hvert anbud de taper blir det raskt vanskelig å vinne det neste, slik tidligere NSB-direktør Osmund Ueland beskriver det i Klassekampen. Stordriftsfordelene blir mindre. Det vil kreve mer.

Men når Vy taper anbud etter anbud er dette dramatisk ikke bare for selskapet, det er dramatisk for oss som samfunn. Jernbanen er allerede splittet opp som ledd i jernbanereformen. Nå ribbes det gamle NSB for oppgaver, mens eieren sitter og applauderer i regjeringskorridorene. Og det er her den store politiske tragedien ligger. Det vi er vitne til er ikke bare at pris trumfer kvalitet, men at et kortsiktig jag etter konkurranseutsetting trumfer satsing på et framtidsrettet løft for jernbanen. Samfunnsbyggingen blir underordnet. Den politiske viljen uteblir. Jernbanen blir offer for en politikk som ikke griper mulighetene som ligger i den.

Dette skjer i en tid da behovet for å gi jernbanen et offensivt løft er enormt. Det er økende etterspørsel etter klimavennlige alternativer til fly. At landets politikere ikke griper denne muligheten for å sikre jernbanen et kjærkomment løft, er rett og slett ubegripelig.