Enkeltmennesker har stor betydning for historiens gang. I Etiopia har statsminister Abiy Ahmed på et drøyt år snudd utviklingen i en hel region.
At han nå får Nobels fredspris, pris nummer 100 gjennom tidene, er vel fortjent. Prisen underbygger et gryende, men skjørt håp i Afrikas nest mest folkerike stat.
Les også: Stoltenberg hyller fredsprisvinneren: – Du har vist at fred er mulig
Det er en klassisk fredspris som gis til Ahmed, en pris for å ha skapt fred. For å ha stilnet våpnene. Så sent som i april 2018 ble han leder i Etiopia, og raskt forhandlet han fram en fredsavtale med naboen Eritrea. Grensekonflikten som hadde vart siden krigen på sent 1990-tall, tok slutt. Etiopia gikk foran, og ga avkall på grenseområder som hadde vært kjernen i konflikten.
Umiddelbart etter at han kom til makta, satte han i gang med sine progressive reformer. Tusener av politiske fanger ble sluppet løs, politiske flyktninger ble invitert til å komme hjem og sensuren av utenlandske nettsteder og TV-kanaler opphørte. Og i dag sitter ingen journalister fengslet i Etiopia. Halve regjeringen hans er kvinner. Han har stått for en mild revolusjon, til stor inspirasjon.
I juni ble han forsøkt drept i et attentat. Både interne og eksterne krefter ser på den nye politiske superstjernen Ahmed med uro. Forandringstakten utfordrer etablissementet og status quo. Han kunne betalt den høyeste prisen for sin søken etter fred og forandring.
Les også: Dette er Nobelkomiteens begrunnelse for å gi fredsprisen til Abiy Ahmed
I Nobelkomiteens begrunnelse heter det at «prisen er også en anerkjennelse til alle krefter som arbeider for fred og forsoning i Etiopia og det østlige og nordøstlige Afrika». Det er en viktig presisering, men som fort blir glemt. Det krever to parter for en fredsavtale. Kanskje hadde det vært klokt om også Eritrea hadde blitt formelt anerkjent. Om ikke av faktiske grunner, så av taktiske. Det vil tida vise. Men det ville vært lite rettferdig. Det er ingen tvil om at Ahmed har vært den store pådriveren for fred, og det er han alene som nå fortjener å få verdenssamfunnets aller største anerkjennelse.