Verdens største krigsskip ligger nå og hviler i indre Oslofjord. Dette er den første operative seilasen til det amerikanske hangarskipet USS Gerald R. Ford.
At første besøkshavn ble lagt til Norge, er neppe tilfeldig. Dette er en maktdemonstrasjon. Det handler om å vise tilstedeværelse i nord. Om militær avskrekking overfor Russland, vårt naboland som fører en brutal angrepskrig mot Ukraina.
Og som kjent: Det er Norge som er «Natos øyne og ører» her i nord.
Samme dag som skipet ankom Oslo, kom pressemeldingen fra regjeringen: Norge støtter trening og opplæring av ukrainsk personell på jagerflyet F-16. Bakgrunnen er at USA forrige uke åpnet opp for at ukrainske piloter kan få opplæring i å fly det amerikanske kampflyet, slik Ukraina i lang tid har bedt om.
Flere Nato-allierte har sagt at de vil være med i opptreningen, men det er fortsatt uklart hvilke land som faktisk skal levere jagerflyene. Vår egen forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) har verken bekreftet eller avkreftet om det er aktuelt for Norge å bidra med fly.
Ukrainere trenger de alt de kan få av bistand for å slå russerne tilbake
Dette slår fast det vi egentlig visste. Vi har lenge danset stadig tettere opp mot «den røde linjen». Den som beskriver hva Russlands Vladimir Putin kan tåle av vestlig støtte til Ukraina – men som ingen nøyaktig vet hvor går.
Da Russland gikk til krig for et snaut år siden, lå diskusjonen på en helt annen linje. Var det greit å sende bandasjer og hjelmer til Ukraina, eller kunne det gjøre oss indirekte involvert i krigen?
Nå diskuteres leveranser og opplæring i bruk av det ytterste som finnes av krigsmateriell. Samtidig som verdens største krigsskip ligger i vår havn.
Det hele kan minne om ligningen om frosken i det kokende vannet. For et år siden var vannet faretruende kaldt. Nå er det faretruende varmt.
Det er viktig å lytte til motstemmene, for dette skal vi ikke ta lett på. For hvert steg som tas, må gevinst veies opp mot risiko. Samtidig vet vi at fronten er fryst, ukrainerne kommer seg ikke videre. Nå trenger de alt de kan få av bistand for å slå russerne tilbake.
Kanskje er den røde linjen allerede krysset. Dessverre er det kanskje nødvendig, for krigen angår også oss. Men vi må ta oss tid til å tenke oss grundig om.
Vi vet hva Russland er i dag. Håpet kommer ikke derfra. Det er vi som må utgjøre håpet, sammen med ukrainerne – og det er vi som må holde hodet kaldt.
[ Lars West Johnsen: Ett år med krig. Men hvor er vi neste år, og året etter det? ]