Det presenteres som en gladnyhet. Skuelystne bes holde seg unna! Hangarskipet USS Gerald R. Ford har en egen Starbucks ombord! Barer i Oslo aksepterer dollar når de 4.500 i mannskapet skal i land i byen!
Vi får dimensjonene: Hangarskipet er 333 meter langt og 78 meter bredt på dekk. Det er plass til 90 fly og helikopter ombord. Propellene er av halvedelt metall og veldig store og tunge.
Jeg blir først og fremst bekymret. Skremt, kanskje til og med redd
Men de store dimensjonene uteblir. De som handler om krig og fred og sånn.
Hva betyr det egentlig at Oslo er første havn på den første offisielle seilasen til verdens største krigsskip?
Det betyr i alle fall at vårt spesielle forhold til Russland er over. Men det visste vi jo, og det er russernes egen feil. Den brutale, folkerettsstridige og umoralske krigen i Ukraina drepte det forholdet.
Men når USS Gerald R. Ford skal ligge i Oslofjorden i en liten uke, noe som betyr at det er flyforbudssone over fjorden i en liten uke, er det jo ikke akkurat som om vi strekker ut hånda heller.
Nei da, et krigsskip med kapasitet til å utrydde russisk militær kapasitet på Kolahalvøya er ikke det samme som å voldta et naboland, på langt nær. Men veien er lang fra norsk basepolitikk under den kalde krigen og tiårene som fulgte, til at en atomdrevet krigsmaskin ligger utenfor hovedstaden vår og flotter seg.
Norge er medlem i Nato. Det betyr at vi har USAs militære styrke i ryggen. Det gir en viss trygghet i vår ustabile verden.
Men personlig klarer jeg ikke bli like oppglødd som mange av mine kolleger og flere av våre folkevalgte over dette besøket fra vår storebror i vest. Størrelsen på skipet fascinerer mange. Den militære kapasiteten omtales i heftige og ærefryktige ordelag.
[ Synnøve Vereide Trampe: En tredjedel av Oslo-guttene som drikker jevnlig, har tatt kokain ]
Visst er det imponerende dimensjoner over USS Gerald R. Ford. Men jeg blir på ingen måte fylt av entusiasme når jeg ser bildene av danskebåten som passerer skipet der ute i fjorden.
Jeg blir først og fremst bekymret. Skremt, kanskje til og med redd. Fordi jeg lever i en verden der noen synes det er en god idé å flekse slike krigsmaskiner, og fordi det skjer i byen der jeg lever, og mine barn, og mange mennesker jeg bryr meg om.
Der andre tydeligvis ser noe som fyller dem med brus og stolthet, ser jeg først og fremst 333 meter med ubehag.