La meg få hjelpe mannen min

Alle pårørende er ikke en ilter Nille. Dette er mitt personlige møte med rusomsorgen.

Av Anonym pårørende til en alkoholavhengig med psykiske plager

 

Verdens helseorganisasjon meldte i 2018 at over tre millioner mennesker dør hvert år av årsaker knyttet til alkohol. Alkohol dreper flere enn aids, tuberkulose og vold til sammen, melder NRK. Tre av fire som dør av alkoholrelaterte årsaker er menn. Alle vet at Jeppe drikker og etter hvert finnes det mye kunnskap om hvorfor han drikker.

Jeppes iltre kone Nille, i Holbergs komedie fra 1722, er også godt kjent. Hun som turer frem med sitt alter ego, Mester Eirik. Dette innlegget handler ikke om Jeppe, men om henne som antas å være den iltre Nille. Det handler om henne som er pårørende og hennes møter med rusomsorgen.

I Helsedirektoratets veileder (2014), «Sammen om mestring. Veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne. Et verktøy for kommuner og spesialisthelsetjenesten», heter det bl.a.: «Pårørende er en ressurs og bør møtes som en samarbeidspartner ut fra den rollen de innehar, og samtidig sikres nødvendig støtte og avlastning» (s.11). Som mangeårig medlem av den (tause) gruppen: nærmeste pårørende til alkoholavhengig med psykiske plager, applauderer jeg dette som synes å være et gjennomgående perspektiv i denne veilederen.

Mitt møte med rusomsorgen har imidlertid ikke vært i tråd med disse anbefalingene fra Helsedirektoratet. På legevakten, det lokale distriktspsykiatriske senteret, ruspoliklinikken eller Seksjon rusakuttmottak og avgiftning ved Aker universitetssykehus har jeg som nærmeste pårørende i beste fall blitt møtt med et medfølende blikk og et klapp på skuldra. Jeg har også fått råd om å ta vare på meg selv. Dessuten har jeg ved flere anledninger fått tilbud om et glass vann. Ofte har jeg fått velge om jeg vil ha vannet med eller uten bobler. Nytt av året ved Aker universitetssykehus er blå plastikkmapper som pårørende kan få. Mappene inneholder informasjonsmateriell om diverse selvhjelpsgrupper og -organisasjoner for pårørende, utvilsomt viktig ledd i å sikre nødvendig støtte til pårørende. Men hva med pårørendes rolle som en ressurs og potensiell samarbeidspartner?

I mars måned møtte jeg, som pårørende, atter en gang helsevesenet. Min ektemann hadde vært sporløst borte i en og en halv uke. Han klarte på mirakuløst vis å komme seg til legevakten og ringte meg derfra. Jeg dro for å være der sammen med ham i påvente av helsehjelp. Vi fikk tilbud om vann og vi kunne velge mellom vann med eller uten bobler. Etter tre timers venting dukket en lege opp. Han mente at jeg burde være stille, det var ikke jeg som var pasienten. Blodtrykksmålingen viste ikke alarmerende resultat. Promillen til pasienten var 2,67. Vanlig atferd ved promille 2,1 – 2,9 sies å være mulig bedøvelsestilstand, tap av dømmekraft, svekket føleevne og blackouts. Med en henvisning i lomma ankom vi Aker universitetssykehus. Der ble vi møtt av en mannlig sykepleier, i sin beste alder og med lette sko. Denne sykepleieren og måten han møtte meg som pårørende er dessverre symptomatisk for mine møter med Seksjon rusakuttmottak og avgiftning, der jeg antas å være den iltre Nille. Hun møtes med hvesing og/eller dørgende stillhet.

Sykepleieren håndhilste på min mann og ba ham bli med. Da jeg viste tegn til å følge etter fikk jeg streng beskjed om å vente. Han skulle bare ta blodtrykket, det kom til å ta tre minutter. Et kvarter senere prøvde jeg å finne ut hvor mannen min var. Banket på vaktrommet, uten å få svar. Fem minutter senere dukket sykepleieren med de lette skoene opp. – Hva er det? Spurte han i en irritert tone. Jeg sa at jeg gjerne ville være den ressursen Helsedirektoratets veileder påpeker at pårørende kan være. – Det har du sagt til oss før, hveste sykepleieren og forsvant inn på vaktrommet. Han hadde helt rett, denne sykepleieren. Ja, jeg har sagt det før til det lokale distriktspsykiatriske senteret, ruspoliklinikken og Seksjon rusakuttmottak og avgiftning. Taushetsplikten brukes ofte som et argument i møte med pårørende. Men helsepersonell bryter ikke taushetsplikten ved å lytte til pårørende. Helsepersonell bryter heller ikke taushetsplikten ved å snakke om opplysninger pårørende er kjent med fra før.

Men hva hjelper vel det? Jeg er klar over at alkoholavhengighet er utbredt og at de alkoholavhengige er like forskjellig som de er mange. Rusbehandling kan derfor ikke betegnes som en eksakt vitenskap. Men det foreligger utredninger, veiledere og forskning som burde lette behandlers utfordringer. Det er noen konklusjoner som den nevnte litteraturen er enige om. Den omfattende faglitteraturen, som fremhever de nærmeste pårørende som ressurs i behandling av rusavhengige, synes imidlertid ikke å ha nådd frem til den delen av helsevesenet jeg har møtt som pårørende. Der forblir jeg: hun som antas å være den iltre Nille.

Dagsavisen kjenner identiteten til innleggsforfatteren.