Debatt

Kvar barnet skal bu

Ved samlivsbrudd er foreldrene ikke lovfestet likeverdige som utgangspunkt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Som pappa og forkjemper for et likeverdig utgangspunkt etter samlivsbrudd i barneloven, er det veldig frustrerende å se politikere prioritere ned de løsningene som vil ha mest effekt og som er en forutsetning for at andre tiltak skal fungere.

Det er nylig blitt laget en NOU med fokus på familievernet hvor det foreslås at barna skal ha en lovfestet rett til å bli hørt ved samlivsbrudd.

Hvordan skal dette fungere så lenge ikke foreldrene er lovfestet likeverdige som et utgangspunkt?

Dagsavisen hadde en artikkel om dette for en tid tilbake, og jeg reagerer bl.a. på dette utspillet fra Ropstad:

«Jeg synes det er en utfordring at mange konflikter mellom foreldre ender i domstolen. Det å løse konfliktene før de ender i rettssystemet synes jeg er et veldig spennende forslag. Foreldre skal ha en relasjon i etterkant, og for barnas beste er det viktig å løse konfliktene»

Da ville jo det å gjøre noe med den viktigste kilden til konflikt være et bedre sted å starte. Nemlig barneloven. F.eks. § 36 – Kvar barnet skal bu fast.

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

Et uklart utgangspunkt leder til konflikt. Fast bosted handler om foreldrenes avgjørelsesmyndighet, hvor delt fast bosted (bu fast hos begge) er juridisk likeverd, mens fast bosted hos én forelder er privilegier til den ene forelderen.

Foreldrene kan avtale lik eller ulik avgjørelsesmyndighet, men det forutsettes enighet. Det finnes derimot ikke noe utgangspunkt, dvs. noe som gjelder dersom ikke annet er avtalt eller avgjort.

I stedet henvises man til retten, som igjen pålegges å idømme privilegier til den ene forelderen. Dersom det foreligger særlige grunner kan de likevel idømme likeverdighet.

Hva ved dette fører til konflikt?

Jo, at foreldrene ikke har noe utgangspunkt, når de har vært likeverdige frem til bruddet, vil øke frustrasjonen når nå den ene motsetter seg likeverd.

Det vil videre åpne for selvtekt, da foreldrene oftest flytter fra hverandre før de kommer frem til en ev. avtale på familievernkontoret, eller saken kommer opp i retten, som igjen vil gjøre forsoning vanskeligere.

Det at retten i tillegg er pålagt å dømme ulikeverd er barnelovens løsning på uenighet, bidrar også til at foreldre går til sak på å ha fast bosted.

Slik settes de opp mot hverandre, som i mange tilfeller bidrar til uhyggelige karakteristikker av hverandre og hverandres evner.

Det er også verdt å tenke over at likeverd krever særlige grunner. Hva sier det om lovgivernes syn på fedre, som representerer rundt 85–90 % av samværsforeldrene?

For å lage en parallell, se for deg at dette var en paragraf som gjaldt gifte folk: § 36. En kones rett til arbeid.

Ekteparet kan gjøre avtale om at kona skal arbeide eller være hjemmeværende.

Er ekteparet uenige, må retten avgjøre at kona skal være hjemmeværende. Dersom det foreligger særlige grunner, kan retten likevel avgjøre at kona skal få arbeide.

Ville en slik paragraf få stå uten reaksjoner i dag? Sannsynligvis ikke. Det vil nok heller ha vekket sterke reaksjoner. Likevel er det få som ser problemet med at barnelovens §36 i praksis er veldig lik denne.

Det hjelper lite at teksten er kjønnsnøytral, så lenge rettspraksis, dommere og fagpersoner subjektivt ser mødre som primære omsorgspersoner, selv om dette ikke støttes av studier eller forskning.

Om utfallene hadde vært jevnere, ville ikke det løst problemet heller, da det er likeverd som er målet, ikke like utfall i sakene.

Et likeverdig utgangspunkt vil gi foreldrene muligheten til å avtale det samme som i dag, men ved uenighet stiller de likt juridisk inntil annet er avtalt eller avgjort.

I stedet for å kreve særlige grunner for likeverd i retten, må det kreves særlige grunner for redusert avgjørelsesmyndighet. Barnas mulighet til å bli hørt avhenger av at begge foreldrene har samme rettigheter til å begynne med.

Dette innebærer også barnets rett til å beholde relasjonen til begge sine foreldre og til øvrig familie.

Det er opprettet et barnelovsutvalg som skal arbeide med å modernisere barneloven. Men departementet skriver i deres mandat: «Ved lov 31. mars 2017 nr. 13 ble det gjort endringer i barneloven som tar sikte på å likestille foreldrene som omsorgspersoner. Det vises til Prop. 161 L (2015–2016). Departementet legger til grunn at behovet for revisjon av disse reglene ikke er stort, men utvalget kan likevel foreslå endringer.»

Det er en svært uheldig formulering, da endringene det vises til knapt nok var symbolske. Behov for revisjon av disse reglene er tvert imot kanskje det største.

Jeg savner engasjement og dekning fra medier, politikere og aktører som Bufdir og Barneombudet i dette spørsmålet.

Mer fra: Debatt