To vinnere og to tapere

Solid rødgrønt overtak.

Hvis gjennomsnittet av meningsmålingene fra forrige uke slår til, er resultatet av kommunevalget det mest oppsiktsvekkende på mange tiår. De såkalte styringspartiene – Ap og Høyre – har mistet styringen. Ap har fått sitt dårligste kommunevalgresultat i sin historie. Partiet vil måtte slite for å få det opp å stå om stortingsvalget om to år.

Høyre snublet gjennom valgkampen og trynet på valgdagen. Partiet manglet sakene. Statsminister Erna Solberg begikk politisk selvmord med sitt ultimatum midtveis i valgkampen til sine regjeringspartnere om bompenger. Valgresultatet er en tydelig advarsel til regjeringen om at den er i risikosonen for å bli skiftet ut ved stortingsvalget.

Sp er den soleklare vinneren. Alt hva Trygve Slagsvold Vedum og hans folk har gjort i valgkampen har gitt uttelling. Kommunevalget 2019 vil bli skrevet inn i historien som en gigantisk distriktsprotest mot regjeringens sentraliseringspolitikk. Sp har gjennom seks år vært en kraftfull motpol til denne politikken. Partiet har konsekvent nektet å forlike seg med regjeringen. Sp var mot politireform, forsvarsreform, skattereform, kommunalreform og alle annet som kom fra regjeringskvartalet med påskriften «reform».

Reformiveren har gjort Regjeringen Solberg til taper i distriktene og Sp til suveren valgvinner. Partiet trenger ikke som før i tida en EU-sak for å gjøre et brakvalg. Partiet har vokst fordi det i løpet av stortingsperioden har blitt det tydeligste opposisjonspartiet. Trygve Slagsvold Vedum stjal Støres opposisjonsklær mens han var ute og badet.

For første gang fikk vi en valgkamp der klimasaken sto i forgrunnen. Miljøpartiet De Grønne (MDG) hentet ut gevinsten. Når valgkampen konsentrerer seg om bare et par hovedsaker, vil partiene som «eier» sakene gjøre det bra. MDG vant fram fordi partiet «eier» den mest radikale klimapolitikken.

Frp falt igjennom i valgkampen fordi partiet er blitt trøtt av å sitte i regjeringen. Siv Jensen er moden for å bli skiftet ut som finansminister etter seks år på regjeringens mest krevende statsrådspost. Det kommer ikke lenger noe fra Finansdepartementet som Frps velgere hopper i taket for. Partiets gamle valgløfte om å fjerne bompengene kom tilbake som en bumerang og traff partiledelsen bak så ryggen knakk. Det er smertefullt å bære sekker fulle av bompenger med brukket rygg. Bedre ble det ikke av at sinte partifeller krevde regjeringskrise hvis ikke statsminister Erna Solberg bøyde seg for Frps krav om ny bompengepolitikk. Når Frps innvandringskort heller ikke virket, gikk det som det måtte gå. Den veien høna sparker.

SV og Rødt klarer seg godt. Det gjør at den rødgrønne venstresiden samlet sett står meget sterkt til tross for Aps fall. Hadde kommunevalget vært et stortingsvalg, hadde opposisjonen feid Høyre, Frp, Venstre og KrF ut av regjeringskontorene med ekspressfart. De rødgrønne hadde fått om lag 100 stortingsrepresentanter. Det holder med 85 for flertall.

I gråten over nederlaget er det mange i Ap som finner trøst i at en rødgrønn seier ved kommende stortingsvalg igjen vil få Ap inn i regjeringen med Jonas Gahr Støere som statsminister. Det er som regjeringsparti Ap trives best. I Ap tror man også at Støre blir en bedre statsminister enn det han har vært som opposisjonsleder.

To år er lang tid i politikken. Det er ikke sikkert at bunnen er nådd for Ap. Foran stortingsvalget i 2017 var skråsikkerheten i Ap stor om at Støre ville slå ut Solberg som statsminister. Partiet skuslet bort seieren med en gjennomført dårlig valgkamp, akkurat slik som denne gangen. Aldri mer 2017 og 2019 bør det skrives på veggen med store bokstaver i partihovedkvarteret på Youngstorget og i LO-borgen Folkets Hus et steinkast unna.

Kanskje var det best at det gikk som det gikk. Det vil tvinge Ap til å gå dypt i seg selv og stille spørsmålet om hva som er galt. Har partiet den riktige politikken og den beste ledelsen?

Aps historier er full av eksempler på at det går an å reise seg etter et valgnederlag. Forutsetningen er at ledelsen ikke taper den rette kursen av syne. Ap har aldri vunnet på å legge kursen til høyre. Partiets politiske seiere er knyttet til den siden der hjertet banker.

Etter valgnederlaget i 1965 kom Ap sterkt tilbake i 1969 fordi partiet holdt fast ved venstrekursen. Ap reiste seg etter valgnederlaget i 1973 med en politikk som pekte mot venstre. Valget i 1977 ble en suksess. På slutten av 1980-tallet ble politikken justert mot høyre. Partiet tapte valget i 1989. Det gikk veldig galt ved valget i 2001 da Jens Stoltenberg forsøkte seg på en modernisering av typen Tony Blair i Labour. Det gikk veldig bra i 2005 da Jens Stoltenberg brakte Ap inn i en koalisjon med SV og Sp. Den rødgrønne regjeringen ble gjenvalgt fire år senere.

Svaret må være å holde fast på det rødgrønne samarbeidet. Det blir tyngre for Ap i en rødgrønn regjering hvis partiet mister oppslutning. For venstresiden er det viktigste at høyrepolitikken blir avløst av rødgrønn politikk.