Superlaget

Det er Bodø/Glimt, ikke Martin Ødegaard som er framtida for norsk fotball.

Denne uka spilte Bodø/Glimt mot AC Milan på San Siro stadion. Når jeg skriver dette, veit jeg ikke hvordan kampen endte, men jeg veit at det gulkledde fotballaget fra nord for polarsirkelen, har minna oss på hva som er fotballens sjel.

En gang for lenge siden var det ingen tvil om at fotball var et lagspill framfor alt.

Da Viking vant fire seriemesterskap på rad på syttitallet, skifta de knapt ut en spiller i løpet av de åra. Det var samspillet mellom elleve-tolv spillere som kjente hverandres styrker og svakheter ut og inn som var suksessoppskriften.

Det og en trener som utvikla laget og ideene om hvordan fotball kunne spilles. Og som for de fleste andre klubbene i den norske toppdivisjonen, var de aller fleste som spilte for laget fra lokalområdet.

Nå skjedde dette i et Norge som ikke engang var internasjonal fotballs bakgård, vi var på jordene utafor byen. Men stabiliteten i lagoppstillingen var ikke et norsk fenomen.

Ti år seinere dominerte Liverpool både engelsk og europeisk fotball.

Også med dette mannskapet kunne man beholde fotballkortene sine over mange sesonger. Det normale var at én, kanskje to spillere blei skifta ut mellom sesongene. Ofte var det lagets tolvte mann som blei bytta ut, førsteinnbytteren, eller så var det en som var kommet til skjells år og alder og hadde spilt fra seg på dette nivå.

Jeg vokste opp med at dette var fotballen.

Det var sånne lag vi hadde i bakhodet når vi spilte på løkka eller satt i garderoben foran en viktig lilleputtkamp. Vi så også oss sjøl som lag, og det trengtes en god begrunnelse for å skifte klubb, også for tolvåringer. For folk på min alder og eldre, er det fortsatt vanskelig å se fotballen gjennom andre linser enn dette.

Men det er lett å se at vi blir stadig mer aleine.

Det starta kanskje med Kevin Keegan, Pelé eller Maradona, men det store symbolet på endringa, er David Beckham. Han spilte nesten hele karrieren i Manchester United, klubblojaliteten var det ingenting å si på.

Men da han dels gjennom prestasjoner på fotballbanen, og dels gjennom utseende, markedsføring og ekteskap blei et internasjonalt ikon, var det han, ikke klubben hans, det nye publikummet identifiserte seg med.

Jeg kommer aldri til å glemme de titusenvis av japanske fansene som sto langs veien inn til arenaene England spilte på under fotball-VM i Korea og Japan i 2002.

De hylte hysterisk og sto med store plakater med bilder av Beckham i håp om å få et glimt av idolet gjennom vinduet til lagbussen. Alle utlendinger som ligna på Beckham, skapte umiddelbare tilløp til kaos, mens resten av det engelske laget, vel så gode fotballspillere de fleste, kunne gått gjennom Tokyos gater uten å bli gjenkjent.

Det er dette siste som er kjerna i endringen. Først var det Beckham, men nå er det en hel skokk.

Hundrevis av spillere som går fra klubb til klubb, og som ser fotballklubbene som trinn i sin egen sportslige og økonomiske utviklingsstige. De spiller med nye lagkamerater annethvert år, på nye hjemmebaner, i nye ligaer. Laget blir en samling enkeltspillere, til dels fantastiske enkeltspillere, som spiller sammen i noen titalls kamper før de skifter medspillere igjen.

Det er mye å si om denne utviklinga, de store klubbene blir stadig mer lik amerikanske basketballklubber som helt åpenlyst omtales som franchiser.

Både lag og spillere driver merkevarebygging og drar veksler av hverandre, noe som resulterer i smått absurde delinger i sosiale medier hvor spillere som knapt har vært i en klubb i mer enn noen måneder, snakker tåredryppende om samholdet og tilhørigheten til nettopp denne klubben.

Ole Gunnar Solskjær kan bli supermanager, sjøl om de sportslige resultatene er helt middels og spillestilen til laget hans er usynlig, fordi han snakker om «This Club» som om det var en helligdom. Supporternes språk og verdier blir som elementer i brandingen for spillere og klubbeiere som er planta helt og fullt i et fritt marked.

Men dette er utviklinga i all sport og mye av samfunnet for øvrig.

For fotballens del er den største endringa at lagspillet på sitt høyeste nivå omdannes mer og mer til individuell idrett. Det er den enkelte utøvers utvikling som er i sentrum, ikke lagets. Det er ekstremt tydelig om vi følger dekningen av Norges kanskje to aller beste fotballspillere de siste årene.

Ada Hegerberg og Martin Ødegaard. De har fått mer medieomtale enn de fleste toppserie- og eliteserieklubber til sammen. Til dels også fortjent, Ada Hegerberg er den eneste spilleren fra Norge utenom Hege Riise som har vært i nærheten av å være verdensener i fotball.

Martin Ødegaards overgang til Real Madrid som tenåring var sensasjonell.

Men samtidig dekkes det som om de dreiv individuell idrett. Hvor mange mål skårer de, hvor mye tjener de, hvor mye ros får de. Ødegaards skiftende klubber blir dekka som om de var sentrum for verdenspolitikken, og når han forlater dem, er det knapt en oppdatering om de skulle vinne serien.

Og er det noen som vet hvem som sender pasninger til Ada Hegerberg i Lyon? Hvordan klubben spiller fotball, eller til og med om Hegerberg er ensom spiss, tier eller vandrende der oppe foran mål?

Denne måten å se fotball på forplanter seg nedover i systemet.

Til trenere og lagledere i ungdomsfotballen som vil ha utskiftninger i troppen til de femten år gamle jentene for å få utvikling i laget, og til talentfulle tolvåringer som slutter å spille med venninne sine og i stedet ser etter den klubben som gir «best utvikling».

Det kan hende at dette er rett for de aller beste, de som en gang skal bli Ada Hegerberg eller Martin Ødegaard, men det er garantert feil for de aller, aller fleste. Og ikke minst er det feil for fotballen.

Det er her de gulkledde ungguttene fra Bodø er så fantastiske.

De er nemlig alt det moderne fotball ifølge kommentatorene og de såkalte ekspertene ikke skal være. De er et lag uten stjerner, men de blir stjerner av å være et lag.

Det er knapt en norsk A-landskamp i stallen til de suverene serielederne. Det er knapt noen navn folk utafor Nordland fylke kjente før på høsten i fjor. De rykka opp fra 1. divisjon i 2017. Og nå leder de serien med 16 poeng, de har ikke tapt og de møter AC Milan på San Siro.

De kommer til å bli det første laget fra Nord-Norge som vinner serien i Norge, akkurat som de var det første som vant cupen.

Og sjøl om spillet har endra seg radikalt på de fem tiåra siden Glimt slo Vard i cupfinalen på Ullevaal, er Glimt gjenkjennelige. De spiller samme fotball med samme intensitet. De er et superlag, fordi de aldri har slutta å være et lag.