Stråmenn og fagarbeidere

Debatten om hva vi skal leve av etter olja raser videre, stort sett med stråmenn i grøftekanter.

De som argumenterer med stråmenn setter frem påstander om hva andre mener, og argumenter mot sine egne konstruerte påstander istedenfor faktiske argumenter fra dem som de er uenige med. Dette fører selvsagt til at hele debatten havner i grøfta.

Lik og del.

Men de som er mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja, er ikke nødvendigvis mot oljeboring som sådan. For eksempel utlyste regjeringa 93 leteblokker i Barentshavet under 43. konsesjonsrunde i 2017.

Samtidig har LoVeSe i praksis vært vernet av fem regjeringserklæringer under rødgrønne så vel som under den blåblå-regjeringen der Frp hadde olje- og energiminister i sju år. Nei til oljeboring i ett område betyr med andre ord ikke nei til oljeboring i et annet.

Så den stråmannen kan brennes.

Leder: Tina Bru brukte ikke lang tid på å gå fra grønn til mørkeblå

Noen vil riktignok sette en sluttdato for oljeutvinning. Jeg er av den formening at sluttdatoen vil være lenge før den siste olja er hentet ut, men at denne vil gi seg selv den dagen utvinning ikke lenger er lønnsomt.

I mellomtiden kan CO2-fangst og -lagring forlenge tiden vi lever av og med olje- og gass, og gi rom for nye norske industrieventyr der vi bruker norsk kompetanse og teknologi til omstilling av sektoren.

Vi har allerede vår største fornybare ressurs som vi skal leve av under og etter omstillingen, nemlig norske fagarbeidere. Den norske fagarbeideren og trepartssamarbeidet er forutsetningen for det grønne skiftet.

Petroleumspopulistene snakker gjerne opp oljearbeideren, men glemmer at også oljearbeidere jobber med det grønne skiftet hver eneste dag.

Mens petropopulistene langt på vei avviser at klimaendringene er menneskeskapte, anerkjenner bransjen selv problemet og går langt i å strekke seg og investere i å nå klimamål. Det er ikke gründere som lever av midler fra Innovasjon Norge som investerer i verdens største havvindprosjekt.

Men det kan være greit å anerkjenne at både midlene fra Innovasjon Norge og investeringene i havvind kommer fra olja.

Den beste måten å verne om norske arbeidsplasser på er å omfavne Parisavtalen og jobbe internasjonalt for å sette nye krav og standarder til produksjon og industri.

Norge har ikke bare teknologien, men verdens mest høykompetente fagarbeidere som står godt rustet til å ta opp konkurransen internasjonalt.

De som sier tut og kjør, lik og del, gjør norsk industri en bjørnetjeneste. Vi har alt å tjene på å heve standarder og krav, fordi vi allerede innfrir på så mange områder.

Andre vil dermed være avhengig av vår teknologi og kompetanse for å fortsette drift. Parisavtalen kan gjøre Norge til en vinner nok en gang innenfor et marked der vi ikke bare har naturgitte fortrinn, men også fortrinnet av et trepartssamarbeid som smører nødvendig omstilling og ikke minst fagarbeidere som allerede leverer inn til det grønne skiftet når de selv går på skift.

Les også: Elever varsler ny skolestreik for klimaet – Frp krever svar om fravær

Petropopulistene og deres venner på Facebook etterlyser ironisk de nye arbeidsplassene dette såkalte grønne skiftet liksom skaper. De glemmer at mesteparten av det grønne skiftet er usynlig, og at arbeidsplasser omstiller seg til det grønne skiftet hver eneste dag.

I 2007 estimerte det internasjonale energibyrået IAE at elektroniske apparater i standbymodus sto for hele 1 prosent av verdens CO2-utslipp.

Til sammenligning står all global flytrafikk for i underkant av 3 prosent. Da EU i 2010 fremmet et direktiv om å redusere antall watt en elektronisk komponent kunne forbruke i stand by, begynte verdikjeder over hele verden for alvor å endre seg. EU er verdens største integrerte marked, med 500 millioner forbrukere.

Både de som leverer komponenter eller hele produkter til markedet, endret måten de jobbet på. Det har redusert utslipp med 40 millioner tonn CO2 per år, og ikke minst redusert strømkostnaden til innbyggerne i EU med 25 milliarder euro i året.

Verdikjeden har blitt grønnere, og det lønner seg for forbrukerne.

De som jobber i verdikjeden jobber ikke i ny industri, men har omstilt gammel. Det grønne skiftet handler om å endre for å bevare. Dagens oljearbeidere er en del av det grønne skiftet.

De er fagarbeidere som bidrar med kompetansen som skal til for å realisere klimakutt i egen bransje og andres. De vet at store endringer kommer og ønsker å være med på endringene.

Klimakur 2030: Nå må du kanskje endre matvanene dine

De norske fagarbeiderne er en fornybar ressurs, dersom vi gir dem verktøy til å håndtere omstillingene som kommer.

Kompetansereform og oppgradering av ferdigheter er viktigere enn lettvinte statusoppdateringer som kan likes og deles. Trepartssamarbeidet for dialog mellom arbeidstakerorganisasjonene og arbeidsgiverorganisasjonene om virkemidler som fremmer omstilling og verdiskaping for fremtida er viktigere enn rasende kommentarene i sosiale medier.

Ingen nekter for at vi skal leve av og med olje og gass i energimiksen også framover, men noen benekter faktisk menneskeskapte klimaendringer.

Klimafornektere og petropopulister er norske fagarbeideres største fiender. De hindrer omstillingene norske fagarbeidere er avhengige av for å ha en fremtid når de nye arbeidsplassene skapes. For de kommer. Da er det ikke hjelpsomt å argumentere mot stråmenn og grøfte alle debattene om nødvendig omstilling.

Det er ikke stråmenn vi skal leve av etter olja. Det er fagarbeidere av kjøtt og blod.

Lik og del.