Nye Deichman – et hjem for alle

Det heter seg at man ikke skal dømme boken etter omslaget. Det bør i høyeste grad også gjelde biblioteker.

Hvordan ser egentlig et bibliotek ut?

Spør hvem som helst, og du får servert mer og mindre slitesterke forestillinger om lesesaler og bokreoler, musikkhyller, gammelt papir, støv, Agatha Christie-mord og bibliotekarer som hysjer på de pratsomme.

Les også: Se stor bildeserie: Slik blir nye Deichman (Dagsavisen +)

Knapt noen vil begynne med å beskrive et bibliotek fra utsiden, med mindre det skulle være snakk om spektakulære bygg som Snøhettas Bibliotheca Alexandrina eller Den sorte diamant i København.

Eller fra nå av, det nye Deichman Bjørvika, som blåser liv i Oslos nye, ofte utskjelte og fortsatt litt golde bydel.

I snart to uker har det nye hovedbiblioteket vært åpent, og Oslos befolkning flokker til bygget tross smitteverntiltak. Ikke bare for å stille nysgjerrigheten på hvordan det på forhånd omdiskuterte bygget tar seg ut på innsiden, men for å ta det i bruk, for å lese, skrive, studere, sosialisere og benytte seg av alle de teknologiske løsningene som muliggjør en helt ny måte å forvalte folkebibliotekenes oppgaver på.

Alle besøkende blir møtt av kunstner Lars Rambergs altoppslukende neonlysskulptur «Brainstorm», som med sine 400 meter håndblåste glassrør bølger seg i gult og hvitt og bryter mot bygningens krappe vinkler som kveilende tankespinn.

Skulpturen er som et lysende ekko fra opplysningstiden som åpner hele bygget med en strøm av velkommen kreativitet.

«Brainstorm» er en krone på verket i første etasje, mens rommet «alle» snakker om, det luftige «Kringsjå» i femte etasje, er blitt et symbol på at Deichman bokstavelig talt er bygget for å utvide horisonter, både de indre og de ytre.

At det ikke finnes en fasit for hvordan et bibliotekbygg skal utformes, gjør diskusjonen rundt arkitektur og plassering ytterligere polarisert. Det skulle også bare mangle.

Engasjementet for egen by er stort, ikke minst i Oslo hvor hele nye bydeler reiser seg raskt og i takt med en utvikling innen arkitekturen som ofte bryter med innbyggernes forstillinger om hvordan nærområdet skal se ut. Dette gjør at også det nye hovedbiblioteket – i likhet med det nye Munch-museet «Lambda» og Nasjonalmuseet – har fått mest oppmerksomhet for sitt ytre. Slik er det ofte med nykommere, de dømmes ut fra hvordan de tar seg ut.

Har man en slående profil, blir meningene tilsvarende sterke.

Når det gjelder arkitektene Hagem-Lund og Atelier Oslos Deichman-bygg, virker det som om de fleste på forhånd bestemte seg for at dette er et bygg det ikke er mulig å like.

Noen mener at valget av materialene som danner utgangspunkt for fasaden er uheldig, andre mener bygget er for ruvende og overskygger Operaen, mens andre igjen ser det kun som en uformelig kloss.

Men står man på Jernbanetorget åpenbares de nødvendige siktlinjene, hvor den 18 meter store og imponerende utkragingen av de øverste etasjene på Deichman får Operaen til å formelig lyse i bakgrunnen.

Les også: – Trist om denne hatgruppa får leie Oslos nye storstue

Dette var forutsetningene da bygget ble påbegynt og de første vanskene med kampesteiner og innsig av vann meldte seg.

Løsningen ble blant annet opptil 60 meter lange pæler ned i grunnfjellet. Det bidrar til å understreke perspektivene ved nye Deichman, enten man ser dem arkitektonisk konkret, fra fuglenes utkikkspost 20 meter over bakken eller som et bilde på hva Oslos nye hovedbibliotek vil gi både nålevende og kommende generasjoner av kunnskap, kulturell ballast og evne til dialog og toleranse.

Loven om folkebibliotek fra 1985 regulerer hva også nye Deichmans konkrete oppgaver er: «Fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet.»

Når Deichman allerede nå framstår som så mye mer enn det, er det fordi det er blitt en terskelfri «storstue», et uavhengig forsamlingshus som inviterer til de små og store samtalene.

Nå etter åpningen ser man også hvilken unik beliggenhet Deichman har mellom Oslo S og Operaen, og med Anne Cath.

Vestlys plass foran som et inkluderende byrom mellom øst og vest.

Og bøkene er der også, selv om det er færre enn i det gamle Deichman-bygget på Hammersborg. 450.000 bind utgjør likevel en formidabel samling.

Kjelleretasjen er et eldorado for den som er glad i skjønnlitteratur, og derfra og opp gjennom hele bygningens diagonale linjer leder rulletrappene deg til stadig nye avdelinger og mesaniner som åpner nye verdener.

Også de man først ikke forbinder med bibliotekene, men som likevel er en del av opplysningstankene som definerer Deichman som offentlig møteplass slik grunnlegger Carl Deichman kanskje håpet boksamlingen hans på 7.000 bind skulle bli kimen til. Nå ligger den i et temperert rom midt i bygningen.

Et annet spesiallaget rom inneholder framtidsbiblioteket, «Future Library», av kunstneren Katie Paterson, der etter hvert hundre manuskripter skal ligge upublisert fram til 2114, da de skal trykkes på papir laget av tusen plantede trær i Nordmarka.

Også det sier noe om perspektivene ved Deichmans virke, et bygg som skal skynde seg langsomt inn i framtida. Opp gjennom etasjene og mellom de ulike rommene finnes også avlukkene hvor du selv på travle ettermiddager kan finne ro til å fordype deg, kanskje også i det som for framtida blir Deichmans kjerne, følelsen av at ikke bare Oslos befolkning, men hele den norske kulturarven og vi som er satt til å forvalte den endelig har fått et sted å være.

Slik framstår nye Deichman allerede som et hjem for alle, uavhengig av klasse, hva du tror på, hvor du kommer fra og hvor du skal.

PS! Du leser nå en åpen artikkel fra Dagsavisen. For å få tilgang til alt innhold, se våre abonnementstilbud her.