Norgesferie

INNFALL: Årets sommerferie til utlandet er selvsagt for lengst avlyst. (Farvel, Lisboa og vakre Algarvekysten).

En stund hadde jeg et håp om at vi i det minste kunne kjøre gjennom Sverige på vei til familiebesøk i nord, men akkurat nå virker ikke det heller så sannsynlig. (Farvel, Höga Kusten og vakre Bottenviken).

Altså, vi kan jo kjøre gjennom Sverige hvis vi vil, men enn så lenge gjelder karantenereglene.

Å kjøre 200 mil for å sitte innestengt på et rom et sted i Vest-Finnmark i 10 dager, uten å kunne treffe folk, virker jo ikke som drømmeferien. (Selv ikke om svigermor er snill og setter litt mat på trappa til oss et par ganger om dagen).

Så det blir nok Norge. Den fineste feriefølelsen pleier vi ellers å få i utlandet, men i pandemiåret 2020 år blir det Norge eller ingen ferie.

Les også: Nå må vi sette planene om den spennende utenlandsferien på vent

Og Norge er jo bare så fantastisk, forsikrer den hardt prøvede norske reiselivsnæringen.

«Sommeren er her! Planlegg eventyret nå!» skriver de entusiastisk i Visit Norway. «Hele Norge er en storslått, naturlig fornøyelsespark!».

På en liste over topp ti-reisemål bobler de helt over av begeistring for Lofoten og Nordland («mektige fjell, glitrende fjorder, autentiske fiskevær og kritthvite strender»). Det samme med Geiranger og Nordvestlandet («kjente fossefall, jugendstilbyen Ålesund, jazzbyen Molde, opera- og klippfiskbyen Kristiansund, den ville og vakre Atlanterhavsvegen»).

Det sprudles også på vegne av Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø, for fjell og daler, for elver og stryk, så til de grader at man nesten blir litt svimmel.

En dag ble jeg plutselig grepet av en helt uimotståelig trang til å dra til Ålesund.

Det skjedde helt ut av det blå, og helt uten at jeg var blitt oppildnet av Visit Ålesunds poetiske beskrivelse først: «Ålesund sin vakre jugendstilarkitektur er viden kjent. Eit mangfald av tårn, spir og vakre utsmykkingar er som teken ut av eit eventyr!» Jo, vi bare må til Ålesund.

For hvorfor har egentlig ingen av oss vært der før? Mangfald av tårn, spir og vakre utsmykkingar – here we come!

Jeg kjenner også en lett, men tydelig dragning mot Trondheim. Jeg har vært altfor lite i Trondheim, skjønner jeg nå. Men vi stoppet jo der den ene gangen vi faktisk kjørte Norge hele veien mot nord. Det ble 200 mil langs E6-en. Og for å gjøre en lang reise kort: Vi så veldig mye fjell.

«Ååå, så nydelige fjell!» sa vi over Dovre. «Ååå, se der da!» jublet vi over Saltfjellet.

Les også: Nordmenn kutter i reisebudsjettet for sommeren

Vi ååå-et også fortsatt ganske oppglødd da vi skimtet Lofotfjellene i det fjerne. Men da vi fikk øye på Lyngsalpene i Nord-Troms, var det som om vi alle var blitt fjellmette. Nesten litt kvalme, som etter for mye godteri.

Det var som om vi hadde fått en overdose Norge. Kanskje Norge rett og slett er for fint? Jeg hadde likevel krefter igjen til et spakt «ååå» da jeg så de taggete alpene med dekorative snøflekker på. «La meg gjette», sa tenåringen trøtt i baksetet. «Du har sett enda et fint fjell. Når er vi egentlig fremme?»