Når vokterne stjeler som ravner

Hva slags etikk og kollegialitet er det egentlig i mediebransjen?

Tenk deg at du var bildekunstner. Du ser et bilde du liker, et motiv du ikke hadde tenkt på sjøl, og bestemmer deg for å lage et bilde som er helt likt. Eller at du var romanforfatter, kommer over en historie med et unikt plott og skriver boka på nytt. Det hadde selvsagt ikke vært tenkelig eller mulig. Men innen moderne, norsk journalistikk er dette ikke bare vanlig. Det er nærmest en bransjestandard.

Denne uka har Dagsavisen hatt to unike saker, som begge har blitt lest og delt av veldig mange på internett. Du skal ha vært ute av landet for ikke å ha fått med deg saken om Christa som ble nekta å bade toppløs på Sørenga i Oslo, og han som fikk en av de nye bommene plassert praktisk talt midt på balkongen. Men begge disse sakene er blitt lest mer hos andre medier, våre konkurrenter. Særlig Sørenga-saken.

Vår opprinnelige sak «Hun fikk valget: Kle på seg eller forlate Sørenga» ble nesten umiddelbart etter vår publisering til «Toppløse Christa (24) ble jaget av vekter» på TV 2s nettsider, «Christa (24) badet toppløs – ble bedt om å kle på seg» hos Dagbladet og «Christa (24) ble nektet å bade toppløs» hos Nettavisen.

De tre sakene har en ting til felles: De har sitert masse fra vår opprinnelige sak, og så har de alle ringt opp Christa og fått henne til å si det samme til dem som hun sa til oss. Så er det gradsforskjeller på hvordan saken er løst: TV 2 har ringt opp samme kilde fra vekterselskapet og fått sitat. Nettavisen siterer Dagsavisens intervju med representant for bymiljøetaten og tar en telefon til Frp. Dagbladet tar seg ikke bryet med å ringe noen andre enn Christa, men siterer omfangsrikt fra Dagsavisens kilder i bymiljøetaten og vekterselskapet. Dagbladet prøvde til og med å kjøpe våre bilder.

Felles for alle tre, de skriver pliktmessig som en disclaimer at «Det var Dagsavisen som først omtalte saken». Alle med hyperlenke til vår sak, men seriøst, hvem klikker seg ut av saken de sitter og leser i sitt valgte medium? Ingen.

I pressen har vi noe som kalles sitatrett. Denne er til for å avgrense opphavsmannens enerett, altså hindre oss fra å nekte andre å ta det vi bringer til torgs videre. Dette av hensyn til fri diskusjon, debatt og alminnelig ytrings- og informasjonsfrihet. Ideelle verdier det er lett å samle seg bak. Men i mine øyne samler vi oss ikke bak dem, vi dekker oss bak dem.

Medierettseksperten Jon Wessel-Aas har skrevet følgende om pressens skikk og bruk: «Sentralt for sitatretten er altså at den er et unntak fra de rettigheter opphavsmannen har etter loven. De griper altså inn i opphavsmannens rådighet over sitt eget verk. Dette innebærer at sitatretten ikke må kunne brukes som et skalkeskjul for at man egentlig ønsker å «stjele» andres materiale. Sitatretten kan altså ikke påberopes dersom det synes klart at formålet egentlig har vært å snylte på en annens verk», skriver advokaten.

Jeg syns det Dagbladet, Nettavisen og TV 2 har gjort, er nettopp det, å snylte. Ja, stjele en idé, og ikke engang gjøre den til sin egen gjennom nye vinklinger eller kilder. Og vaktsjefene som leser dette, burde rødme over eget instinkt og håndverk. Forsøkene for noen år siden på å etablere egne nettsider og merkevarer for virale saker, som Amedias buzzit.no og DNs bisbuzz, ble skrotet. «Jeg vil prioritere skikkelig og grundig journalistikk», sa DNs sjefredaktør Amund Djuve.

Men jussen til side, vi i mediene er falker som ser på det som vår rett og plikt til hogge løs der vi ser umoral og mangel på etikk. Hva slags etikk er det selv vi forfekter når vi i stadig mer storstilt skala snylter og stjeler fra andre bedrifter? Og hva slags bransje er det som gjør det til en forretningsmodell å hoppe på andres jobb som halvfabrikata for å banke ut en egen sak? Og ikke minst, hvor er selvrespekten, og hvor er instinktet om anstendighet og integritet til journalistene som gjør dette? Var det dette du gikk på Journalisthøgskolen for?

Hvor er kollegialiteten vår? Respekten for de timene med jobb og erfaring som ligger til grunn for sakene, saker som er jobbet fram etter tips, nettverk og ikke minst blikk? Journalistikken starter og slutter ikke med 30 linjer tekst.

Aftenposten-journalist Christian Sørgjerd tok til Twitter med våre to omtalte saker, og skrev: «Forslag til norske medier: når en annen avis har en kul snakkis, men som egentlig ikke er SÅ vesentlig, kan vi ikke la være lage den samme saken på nytt, og heller bruke ressursene på egne saker?» Det er så enkelt.

Men det er likevel vanskelig å skille hvilke saker som det er greit «å ta» og hvilke som ikke er det. I NRK opererer man på desken med et skille mellom nyheter og storyer. Det er en klok og klargjørende grenseoppgang. Nyheter som er viktige og vesentlige, må man kunne sakse og formidle videre av hensyn til oppdrag og publikum. Men ikke storyer, ikke de unike historiene som ikke ville nådd offentligheten uten en kollega i en annen bedrift sin dyktighet. Saken med Christa har flere viktige prinsipielle sider, men er puppehistorien fra Sørenga videreformidlet og bygd videre på av konkurrerende medier på bakgrunn av spørsmålene saken reiser? Nei. Og ville de våget den samme arrogante metodikken med en medial storebror eller likemann? Nei.

Vår sak om bommen i Oslo er også en unik historie, og er også den mest leste nyhetssaken i avisas netthistorie. Det er bare denne ene bommen som står sånn, og det har stått fritt for andre medier å omtale den siden den ble montert 16. mai. Men med den temperaturen som nå er i bomspørsmålet lokalt og nasjonalt, er det naturlig at den forsvinner ut av våre hender.

Vi er ikke uten ansvar selv, og gjør oss sikkert også skyldig i snylting. Vi er i samme bransjebåt. Men sitter man sammen i båt på opprørt hav, med farer på alle kanter, er det grunnleggende lurt å beholde respekten for hverandre om bord.