Når mistenksomheten dreper

Mistenksomhet driver både meslingepidemier i vestlige land, og ebolaepidemier i Sentral-Afrika.

Forrige uke skjedde noe som var varslet, men ikke skulle skje. Ebolaepidemien, som sakte, men sikkert har vokst i omfang i det nordøstre hjørnet av Kongo siden august, spredte seg til nabolandet Uganda. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) var det en kongolesisk femåring på reise med familien sin som var Ugandas første ebolaoffer. Så døde femåringens bestemor. Fredag holdt WHO krisemøte, og uttalte senere samme dag at ebolautbruddet er en «ekstraordinær hendelse, med fare for internasjonal spredning». WHO erklærte ikke en internasjonal helsekrise, men vil vurdere situasjonen fortløpende.

Samtidig har flere av Kongos naboland de siste dagene satt i gang krisetiltak for å håndtere en eventuell internasjonal ebolaepidemi.

Verdens helseorganisasjon har kun fire ganger tidligere erklært en internasjonal helsekrise. Første gang var i 2003 da et influensavirus smittet fra fjærkre til mennesker i Øst-Asia. Den såkalte fugleinfluensaen avdekket et behov for en internasjonal respons på epidemier, influensavirus kjenner som kjent ingen grenser og reiser raskt i dagens sammenknyttede verden. Noen år senere fikk vi enda en influensaepidemi, svineinfluensaen. Så, i 2014 brøt det ut en ebolaepidemi i tre land i Vest-Afrika, like etter spredte zikaviruset seg i Latin-Amerika. For hver av disse erklærte internasjonale krisene har WHO og hvert enkelt medlemsland blitt litt bedre på å takle krisene. Erklæres en internasjonal helsekrise, settes det inn tiltak blant annet ved grenseoverganger og ved flyplasser. Og man får selvsagt et større fokus på å bistå områder som alt er rammet.

Vi har altså aldri vært så godt rustet til å takle epidemier som nå. Vi har kunnskapen og vi har utviklet medisinene. Etter 2015 gjelder dette også ebola. Vi har også en del kunnskap om hvordan lokalsamfunn reagerer på epidemier som ebola, hvordan de går gjennom stadier av fornektelse, frykt og noen ganger panikk. I ebolaens tilfelle vet vi også at disse reaksjonene kan være likeså dødelige som selve viruset. Da ebola drepte i overkant av 10.000 i Vest-Afrika i 2014 og 2015, døde mange av de smittede fordi de ble overlatt til seg selv. Viruset fikk også spre seg mer enn det burde ha gjort, fordi familiemedlemmer ofte skjulte de syke. Dette ebolautbruddet gjorde at man kunne utvikle en vaksine, men like viktig var det å utvikle metoder for å spore pasienter og opprette tillit i lokalsamfunn som så med skepsis på myndighetspersoner.

For ved dette siste utbruddet er det ikke minst skepsis som har fungert som motor for spredning av viruset. Spredningen til Uganda kommer etter at antall smittede i Kongo skjøt i været i mai. Noe av årsaken er at folk venter i det lengste med å oppsøke helsepersonell. Det bidrar til at dødeligheten ved dette utbruddet er høy, av de litt over 2000 med påvist smitte så langt, er flere enn 1400 døde. Sen oppfølging av pasienter gjør også at flere i deres nærmiljø smittes. I tillegg er Kongo rammet av et alvorlig utbrudd av mistro og skepsis.

I slutten av april ble den kamerunske legen Richard Valery Kiboung, som var utplassert av WHO, skutt og drept ved universitetssykehuset i Butembo i Nordøst-Kongo. Kiboung var epidemiolog og koordinerte provinsens ebolarespons da ukjente gjerningsmenn stormet sykehuset og angrep personalet. Dette var ett av flere angrep på sykehus og klinikker i området, og selv om gjerningsmennene også tok med seg utstyr, kan de ha vært motivert av den økende skepsisen helsepersonell har opplevd under denne epidemien. Både de som sporer pasienter og helsepersonell opererer nå med fare for eget liv, og under beskyttelse av FN-styrken som er plassert i Kongo. Skepsisen skyldes dels lokale politiske forhold og dels spredning av konspirasjonsteorier om helsepersonell og internasjonale humanitære organisasjoner. Dette er områder av Kongo som har vært urolige i tjue år, folk som bor her har liten eller ingen grunn til å ha tiltro med myndighetene i landet. Konflikt er en effektiv spreder av mistro og konspirasjonsteorier. Det har ikke gjort det bedre at myndighetene i Kinshasa i fjor avlyste valg som skulle finne sted i de nordøstre provinsene. Ifølge teorier spredt via meldingstjenester som WhatsApp, er ebolaen et påhitt for å hindre folk i nordøst å delta i landets politiske liv.

I Uganda var man forberedt, landet har tidligere klart å stoppe flere mindre utbrudd av ebola. Og denne gang hadde man alt startet vaksinering av helsepersonell. Dette har man også gjort på den sørsudanske siden av grensen, på tross av at området er en aktiv krigssone. Men utfordringen ligger i epidemiens episenter, i Kongos nordøstre hjørne. Med erfaringene fra Vest-Afrika i bagasjen har WHO her nå gått nye veier, man har snakket med landsbyråd, prester, tradisjonelle healere og imamer. Det er satt i gang kampanjer i sosiale medier for å stoppe konspirasjonsteorier og rykter. Om det er noe her å lære for resten av oss, er det at skepsis dreper, at informasjon og tillit kan være like viktig som medisin og vaksine. At dette ikke er et spesielt kongolesisk problem viser våre egne utfordringer med nye utbrudd av sykdommer som vi burde ha utryddet. I løpet av de to første månedene i år ble 34.000 mennesker i Europa syke av meslinger. Utbruddet skyldes i høy grad skepsis mot en godt utprøvd vaksine og konspirasjonsteorier om legemedisin. De aller fleste meslingtilfeller i Europa er rapportert i Ukraina, altså enda et område preget av uro, med en nyhetshverdag infiltrert av konspirasjonsteorier. Men den økende vaksineskepsisen også her hjemme, som har ført til at antall meslingsmittede har gjort et hopp, viser at heller ikke vi er immune. Hva gjelder alvorlige sykdommer, så kan de drepe både i Kongo og her. Om vi ikke passer på.