Makt, metoder og millioner

«Man behandler barn som human resources. Barn er ikke midler, men et mål i seg selv».

Ordene tilhører den danske forfatteren Knud Romer, som på dansk TV for ett år siden satte det utdanningspolitiske skapet ettertrykkelig på plass i et svært severdig utrop for å la barn være barn. Han var lei av brettekantene og målrettinga. Lei av at poenget med skolen var å bygge mennesker hvis verdi skal måles i sitt fremtidige inntjeningspotensial.

«Få en god karakter?» spurte han retorisk. «Bli en god karakter», svarte han sjøl.

Klippet fra «Debatten» på DR2 er vist 6,5 millioner ganger. I Danmark bor det fem millioner. Romers ord har hatt gjenklang langt ut over Danmarks grenser.

Det var et ideologisk primalskrik.

Les også: Osloskolen fikk utbetalt 40 mill. på to år. Nå er det strid om grunnlaget (+)

Ikke at vi egentlig trenger å reise ut for å finne dette perspektivet. Den norske skoleforskeren Tormod Øia delte sin bekymring i Dagsavisen i 2013, da skolepresset på barn og unge begynte å bli åpenbart og problematisert i mediene: «Lærere, rektorer og skoler premieres ut fra resultatene de kan vise til både økonomisk og karaktermessig. Mye handler om å framstå som den beste læreren og den flinkeste rektoren. Fokuset er skiftet. Istedenfor at elevene er målet, er de blitt et middel til noe annet», sa Øia. Og der var det ordet igjen, middel.

Er våre barn og unge rett og slett blitt mål for måling, for målingens skyld?

Dagsavisen har i en artikkelserie rettet et kritisk søkelys mot norsk skolepolitikk. Først pekte vi på den utstrakte bruken av kartlegging av barn gjennom obligatorisk bruk av smiletegn. En slags selvangivelse for barn helt ned i fireårsalderen. Med smileys skal landet bygges.

Verdien av dette må man kunne stille spørsmål ved, og det er da også gjort på bred front. Lærere, foreldre og akademikere har alle reagert voldsomt på praksisen. Og Sp og Ap har tatt saken opp med kunnskapsminister Trine Skei Grande (V) i Stortinget.

Også i det neste sakskomplekset vi har tatt opp står han sentralt, professor Thomas Nordahl ved Høgskolen i Innlandet.

Skolehistoriker:  – Det skjer en stille revolusjon i norsk skole

I 2018 anbefalte han politikerne å aktivt bruke Dekomp – «Desentralisert ordning for kompetanseutvikling i skolen» med 550 offentlige millioner i potten til lokal skoleutvikling. Nordahl satt selv på verktøy for å skaffe seg og høyskolen en gunstig posisjon når avtalene skulle inngås.

Det er en uheldig bukken og havresekken-problematikk. Og ironien er himmelskrikende når «desentralisert» ble en standardisert løsning, distribuert fra Hamar, og i veien for reelle samarbeid mellom skoler og lokale høgskoler og universitet, slik intensjonen var.

Også dette komplekset må Skei Grande nå svare for.

Mannen bak smilefjesene er også hjernen bak en svært suksessfull form for pedagogisk imperialisme. Hver fjerde kommune i Norge benytter seg i en eller annen form av hans løsninger for pedagogisk utvikling. Fra Senter for praksisrettet utdanningsforskning på Hamar leverer han og høyskolen metervare som svar på lokale utfordringer over hele landet. Og stikkordet er kartlegging, som smileyene er et eksempel på.

Rundt en halv million unger er kartlagt på denne måten med bruk av smiletegn i Norge og Danmark. Nordahls pedagogikk og såkalte LP-modell – «Læringsmiljø og pedagogisk analyse» – er implementert i rundt 900 skoler i de to landene. Prisen er 20.000–25.000 per skole i året.

Nordahl er en skole-superstar.

Han omtales som en guru. Han har ledet offentlige ekspertutvalg og skaffet seg en unik posisjon, men hans metoder og effekten av disse. er omstridt. I en artikkel i Utdanningsnytt for tre år siden ble hans pedagogiske modell, som også er en forretningsmodell, forklart på følgende vis: «En modell han selv har utviklet. Og hvor evalueringene av om det virker, gjennomføres av det senteret han selv leder».

Etter PISA-sjokket i 2001 – da det ble klart at norske elever kom svært dårlig ut sammenlignet med land vi liker å sammenligne oss med – og etableringen av Utdanningsdirektoratet i 2004 trengte Norge tall og innsikt. Skulle skolen opp å stå igjen, måtte man ha tall for å kunne måle effekten av tiltakene som ble satt inn for å styrke skolen.

Investeringene måtte gi en slags avkastning, som kunne reinvesteres som politiske seiere.

Les også: Høyskolekolleger slakter smilefjesmetoden i innlegg

I 2004 ble det innført nasjonale prøver med bred støtte i Stortinget. Nordahl var på rett sted til rett tid med sine ideer, metoder og kullsviertro på en «forskningsbasert skole». I dag er han altså involvert i hver fjerde norske kommune, og representerer det professor Kim Gunnar Helsvig kaller «statsautorisert pedagogikk», i en «målings- og kartleggingstradisjon som er blitt veldig dominerende i norsk skole». Men Nordahl og Innlandet er ikke alene. Mange institusjoner tilbyr tilsvarende løsninger i skolemarkedet.

Det er ikke suspekt. Det er en ærlig sak det synet Nordahl har på viktigheten av tall, forskning og på lærerens frihet. Han har vært et nyttig verktøy i en strid som har flyttet makt og tillit fra lærerne – fra profesjonelle fagfolk – over til teknokratene. Det var nok riktig en stund.

Men pendelen svinger tilbake. Vekk fra Nordahl.

Barnepsykiatere: Sammenlikner kartleggingen med barnemishandling (+)

For det pågår nå en ideologisk kamp, en rå maktkamp, om skolen og dens innhold. Om verdien av å måle. Om synet på mennesket. Om kvalitet og kvantitet. Om læring er prosess eller sluttresultat. I dette ligger det verdier og en politisk høyre- og venstreakse. Selv om stemningsskiftet er på gang, er det grunn til å støtte Klassekampen-redaktør Mari Skurdals etterlysning av en dominant skolepolitiker på venstresida.

For å avslutte må jeg igjen bruke andres kloke tanker om dette feltet. I siste nummer av Tidsskrift for samfunnsforskning skriver sosiologen Kristoffer Chelsom Vogt om blant annet lærere: «Det faglige skjønnet til de som står i velferdsstatens frontlinje, fortjener et sterkere forsvar på 2020-tallet enn det har fått hittil. Vi trenger mer åpenhet og refleksjon om bivirkninger av sentralisert kontroll». Stol på lærerne, altså.

«Det er nødvendig med mer ydmykhet overfor rekkevidden av vitenskapelig kunnskap og mer åpenhet overfor alt det vi fremdeles ikke forstår om barn og unges utvikling». La stå!