I skyggenes dal

Sist uke var 1800 journalister samlet i Hamburg i Tyskland for den 11. globale konferansen for undersøkende journalistikk. Dette er den største samlingen av sitt slag i verden, og trekker journalister, produsenter og redaktører fra 130 land.

Mange av deltakerne har selv blitt en del av de historien de dekker. Her var den syriske journalisten som hadde tilbrakt tid både i regimets fengsel og i fangenskap hos ISIL. Hongkong-kineseren som egentlig ville være hjemme nå som protestene kunne være i ferd med å bli noe mer. Faktasjekkere fra Senegal og reportere som leter etter massegraver i Mexico. Det var også en samling journalister fra Jemen og Saudi-Arabia som har gått i eksil.

Disse siste deltok blant annet på et seminar om hvorfor det var så vanskelig å dekke, og få lov til å dekke, krigen i Jemen. Denne siste omtales ofte som «den glemte krigen», en tittel det på mange måter har vært noe rift om de siste årene. Og selv om krigen i Jemen kommer i skyggen av noen andre kriger, som den i Syria, får vi sporadiske glimt av den, som nå sist da de jemenittiske Houthi-opprørerne tok ansvaret for angrep mot saudiske oljeinstallasjoner for et par uker siden. Allikevel omtales den altså som «glemt».

Det er praktiske årsaker til at det blir slik. Krigen i Syria er en utfordring for journalister, både de lokale og de tilreisende. Men den er mye mer tilgjengelig for oss enn Jemen. Journalister har ikke trengt regimets tillatelse til å reise inn over grensa til Syria, grensene er porøse og man kan ta dagsturer.

Jemen på sin side er til tider hermetisk lukket, flyplasser er stengt og Saudi-Arabia, som er dypt involvert i krigen, kontrollerer også adgang for journalister til landet. Om man ikke da tar seg dit med båt i dekke av natten. Dette gjør at mye av rapporteringen fra landet skjer ved det lille en liten gjenværende gruppe lokale journalister får ut, eller ved at internasjonale journalister reiser inn sammen med tropper fra nettopp Saudi-Arabia eller De forente arabiske emirater, en annen aktør i krigen.

Dette siste er blant faktorene som definere dekningen. Det er to historier vi ofte ser fra Jemen: Det er den man ser fra saudisk eller emiratisk ståsted, eller det er den humanitære vinklingen. De aller fleste tilreisende journalister velger denne siste. Og det er selvsagt noe å skrive hjem om, krigen i Jemen er en humanitær katastrofe. I tillegg til å bære betegnelsen «den glemte krigen» har Jemen-konflikten også utløst det som et samlet internasjonalt hjelpekorps kaller «den verste humanitære katastrofen».

Siden konflikten brøt ut i 2015 har nærmere 100.000 mennesker mistet livet i direkte krigshandlinger, men langt fler er truet av sult, og sykdom. For øyeblikket er 12 millioner mennesker avhengig av humanitær assistanse, i hovedsak matvarehjelp. I tillegg sliter internasjonale organisasjoner med å få kontroll på et større utbrudd av sykdommen kolera.

Problemet er at den humanitære historien blir den ene historien, og vi mister den komplekse fortellingen om det som er krigen i Jemen nå. Og muligens også publikum.

Vi må ikke være redd for å gi publikum detaljer sa den saudiske produsenten Safa Al-Ahmad. Al-Ahmad som blant annet har levert dokumentarer til BBC var lei av oppdragsgivere som ba henne «dumme ned» dekningen av Jemen. Vi må tørre å fortelle om kompleksiteten, eller så gjør vi ikke jobben vår, fortsatt hun.

Og komplekst, det er det. Konflikten i Jemen har minst tre lag, det er den helt lokale kampen, militser og opprørsgrupper som står opp mot et svakt regime. Så er det den regionale dimensjonen, hvor naboland som Saudi-Arabia, og, inntil nylig, Emiratene, støtter opp regimet. Og Iran anklages for å støtte Houthi-opprørerne. Og så er det Jemen-krigens plass i et globalt spill, innunder her hører både olje og terrorbekjempelse inn.

Begynner man å se på disse tre lagene får man øye på en hel del annet også, det handler om leiesoldater fra så forskjellige steder som Senegal og Sudan, om våpenhandel, og kontroll med den strategiske Adenbukta. Det handler om rivaliseringen mellom Saudi-Arabia og Iran, men også om amerikanernes behov for å bekjempe grupper som Al-Qa’ida og ISIL. Og konflikten i Jemen har selvsagt forgreninger til andre urolige områder, fra Sahel i Afrika til Sentral-Asia. Ikke rart en nyhetsdesk kan bli svimmel. Da er det lettere å zoome inn på døende barn.

Men ved å gjøre dette risikerer vi å gå glipp av mulige utveier. De som tjener på at publikum, enten det er i Midtøsten eller utenfor, ikke bryr seg noe særlig om hva som skjer i Jemen, eller ikke forstår maktspillet rundt Jemen, er jo de som vil fortsette krigen. De som ser den militære utveien som den eneste utveien. Mot slutten av fjoråret ble det forhandlet fram en våpenhvileavtale, og det foregår stadig forhandlinger.

Skal disse lykkes må de regionale og internasjonale lederne ønske at de lykkes. Slike ønsker er ofte drevet av hva deres egen befolkning faktisk bryr seg om eller vet. Å få Jemen ut av medieskyggenes dal kan være et første steg for å få slutt på både «den glemte krigen» og verdens verste humanitære katastrofe.