Frontsoldatens retrett

Den offentlige samtalen ligner mer og mer på en krigssone. Med skyttergraver, kryssild og nærkamp – og bakholdsangrep fra gerilja på Facebook og sosiale medier. Denne krigen har mange ofre.

Det går på helsa løs for mange som ytrer seg i norsk offentlighet eller tar demokratisk ansvar som politiker.

Under den første verdenskrigen innså man at soldatene ikke kunne være ved fronten for lenge av gangen. Fire, fem dager i framskutt posisjon var nok før de måtte avlastes.

De måtte rotere for ikke å bryte sammen. Lan Marie Berg har stått i striden, i gjørma, siden høsten 2015. Nå sa kroppen til den 32 år gamle kvinnen stopp. Med seg til sjukestua har hun demokratiet.

«Det er lett å føle seg dum og mislykka når man ikke føler at man strekker til», skrev hun til sine følgere.

Noen timer før Bergs sykemelding ble offentliggjort, skrev en fyr på Facebook-gruppa Ja til bilens forum: «Ikke så mye man ser til det store gliset hennes nå for tiden i media».

En annen fulgte opp med: «Hu er ute og beiter gress».

Fem tomler opp og et par glis. Nei, hun var ikke ute og beita, hun var hos legen og ble sjukemeldt i seks uker.

At Bergs lege har gitt beskjed om at hun skal ta det rolig framover, har en sammensatt forklaring. Hun har vært under stort politisk press. Summen av alt ble for stor. Å bli hånet på nett dag og natt i fire år, har garantert bidratt.

Vi er tøffe bak tastaturene. Herfra kan vi kaste brannbomber og komme med rammende karakteristikker. Få nøler med å stikke kniven i dem man er uenig med.

Uten å se dem i øynene. Det sies ting ingen ville våget ansikt til ansikt. Og selv om vi – det store vi, offentligheten – har vært klar over dette, har diskutert det og utviklet bekymringsrynker, blir det bare verre.

Onsdag arrangerte Gyldendal en debatt der de retorisk spurte «Finnes det håp for den offentlige samtalen?».

Det er fristende å si nei. For de som kunne gjort noe med det, vil ikke.

Den britiske skuespilleren og komikeren Sacha Baron Cohen tok nylig et flammende oppgjør med hva sosiale medier legger til rette for og er i ferd med å gjøre med oss.

Hatprat og feilinformasjon dominerer. Han kalte Facebook «historiens største propagandamaskin» og la til at Facebook ville tillatt Hitler å spre sitt budskap på sin plattform.

Fakta er blitt relative. Kunnskap undergraves. Demokrati erstattes av despoti og enevelde. Med hjelp fra Facebook, YouTube, Google og Twitter, mener han.

«Algoritmene på disse plattformene forsterker den typen innhold som holder leserne engasjert – som appellerer til våre grunnleggende instinkter som trigger raseri og frykt», sa Baron i talen som er gjengitt i The Guardian.

Men tankesettet har da også nådd helt vanlige aviser og medier? Leserengasjement heter det. Store ord, heftige følelser. Konflikt og konfrotasjon.

Det er bare å se rundt seg, lytte til tonen. Vi lever i verdens rikeste, tryggeste land. Allikevel er det som om vi står på randen av kollaps. Vi leker alle sammen med ilden. Fordi vi alle trenger lesertallene.

Skal man nå igjennom i den mediale jungelen, må det dras til. Knepp for knepp endres verden. Raseri og frykt. Frykt og raseri.

En avis som publiserer annonser må gå god for det faktiske innholdet. Redaktører har ansvar for det som bringes til torgs, også det som er kjøpt.

President Trump brukte 700 millioner kroner på Facebook for å bli president. Det er ingen juridiske krav til Facebook om at det som ytres i politiske annonser er sant.

Og grunnlegger og eier Mark Zuckerberg stiller ikke krav til seg selv. Han gjemmer seg bak ytringsfriheten.

Han syns ikke det er riktig at et privat selskap skal bestemme hva politikere skal kunne ytre. Det betyr at løgner fritt kan deles med Facebooks 1,5 milliarder daglige brukere. 2,5 milliarder er innom hver måned. I Norge har vanvittige 3,4 millioner av oss over 18 år tilgang.

Facebook er en global maskin for løgn og manipulasjon.

Og det er med sine kommentarfelt ei putrende gryte med hat. Jeg har hørt historier om ville, stygge krangler på forum for hagestell.

Ingen kjenner dette mer på kroppen enn kvinnelige politikere og meningsytrere. Jeg vet hva mine kvinnelige kollegaer får høre.

Tre av fire kvinnelige rikspolitikere har ifølge Amnesty opplevd netthets i Norge. Av disse sier 78 prosent at hetsen har hatt konsekvenser for dem.

De sliter med søvn, og de kjenner på maktesløshet. 60 prosent av kvinner generelt som opplever netthets, sier kilden er Facebook.

Ytterligere 28 prosent oppgir Facebook Messenger. 88 prosent av dritten stammer altså fra Zuckerbergs ekstremt gode butikk.

Ingenting utløser styggere ord enn det grønne skiftet. Det grønne budkapet splitter i sort og hvitt. Lan Marie Berg har vært et symbol på dette. Hun har gått først inn i en storm.

Støtter Dagsavisen De Grønne på lederplass, blir det bråk. Da sier kommentarfeltet «at vi har mista det», at vi «ikke lærte noe på journalistskolen».

Ja, at vi er idioter. Aller helst at vi er en kaffe latte-drikkende, syklistelite bosatt på Grünerløkka.

Det er favorittbildet. Så dumt. Man har lyst til å brøle tilbake, har dere ikke fått med dere at det er cortado vi drikker?

Demokratiet vårt er fanget i en knipetangsmanøver. Nedenfra trues det av smålig krangling og drittkasting, kunstige motsetninger og fiendebilder. Fra toppen trues det av menn med makt og milliarder og ambisjoner. De møtes alle på Facebook.