En ikke så god nummer to

Det er ikke lett å være prins nummer to, særlig ikke når du heter Harry.

Fredag 3. januar la Buckingham Palace ut et nytt offisielt bilde av kongefamilien for 2020: Dronning Elizabeth omgitt av prins Charles, prins William og lille prins George.

Arverekka. Enerne. De som skal arve tronen, og som har livet staket ut for seg på forhånd.

Prins Harry hører ikke hjemme på bildet. For som sønn er han bare nummer to, og i arverekka bare en puslete nummer seks. Han kommer aldri til å arve kongeriket.

Like etter at bildet ble trykket hevdet Tina Brown, journalist og Diana-venn – ja, hun er en av oss – at dette nok var tungt for prins Harry fordi han har følt seg retusjert ut av familien lenge.

Kanskje ikke rart at han nå tar grep.

Det er tøft å finne seg til rette som en del av en kongefamilie, det vil sikkert Meghan, hertuginnen av Sussex kunne skrive under på. Men dagens monarkier er kanskje aller verst for dem som fødes inn i dem, de som må fylle rollene med noe meningsfylt og verdig og politisk korrekt samme hvor på rangstigen man er.

Og vanskeligst av alt er det å være monarkens barn nummer to – så fri, og samtidig så ufri. For nummer én er løpet lagt, de trenger ikke tenke alternativt med mindre de vil abdisere. Men å være nummer to?

Det byr på utfordringer i forhold til absolutt alt man kan og ikke kan gjøre, og ikke minst hvem man kan og ikke kan være sammen med fordi du er i søkelyset minst like mye som nummer én.

Se bare på vår egen prinsesse Märtha. Eller, for alle som har fulgt med på «The Crown», på prinsesse Margaret.

Selv har jeg alltid vært svak for prins Harry, Windsorfamiliens egen lille snublefot. Ei kongelig kløne med bøtter av sjarm, omgitt av mingvaser.

Bildet av han og prins William bak mammas båre er uforglemmelig.

Ikke minst har historien om prinsesse Dianas død blusset opp igjen etter at Kate og Meghan kom inn i bildet. Pressens evige jakt på kvinnene i kongefamilien bringer åpenbart tilbake vonde minner både blant folk flest og prinsene selv.

Prins Harry er blitt dumpa opptil flere ganger av kjærester som syntes presset ble for stort.

Meghan valgte å takke ja. Og nå føler hun seg som et jaget dyr. Legg til den vanvittige rasistiske hetsen hun blir utsatt for. Hvilken rasisme, sa du? OK, tre helt tilfeldige eksempler, ett mulig utilsiktet og to grove, overlagte:

Juleselskapet i 2017 der prins Harry presenterte sin forlovede Meghan Markle for storfamilien. Prinsesse Michael av Kent stilte opp med en kladask av en «blackamoor»-brosje på kragen. Brosjen viste en afrikansk mann i slavehabit, et populært motiv fra 1700- og 1800-tallet som romantiserer slaveri og imperialisme. Pinlig.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Danny Baker som jobbet for BBC Radio 5 tvitret et bilde av en apekatt under tittelen «the royal baby leaves the hospital» rett etter at Harry og Meghans sønn ble født. Etterpå kom han med en dårlig forklaring om at kongelige var sirkusdyr. Yeah right.

De hatefulle twitter-meldingene til Jo Marney, såkalt glamourmodell og ekskjæresten til den innvandringskritiske politikeren Henry Bolton.

Ordene hun brukte skal ikke gjengis her, men det er bare å google Jo Marney. «Jeg mente ikke å bli fersket, eller, jeg mener ... jeg ønsket ikke å såre noen» uttalte hun etterpå da hun måtte forsvare seg på engelsk frokost-TV. Oh dear.

«Men, hva med pliktfølelsen, da? Respekten for tradisjoner? For det de representerer? Er det liksom lov å gi opp så fort, kunne de ikke prøvd litt lenger», spurte min kollega.

Jo da, jeg ser den. Prins Harry skal ikke bli konge. Men han og Meghan har vært de mest populære av hele Windsor-klanen, rett etter dronningen selv. De kunne gjort mye godt, og kastet sårt tiltrengt glans over det britiske kongehuset. Hele sulamitten er jo meget pjusk etter opprullingen av overgrepssaken med Jeffrey Epstein, som har skandalisert en annen nummer to-prins, nemlig Andrew.

Les også: Dette betyr «Megxit» for Storbritannia

Skal vi først snakke om respekt veier hensyn og respekt for Meghan tyngst for prinsen.

I et moderne og opplyst samfunn bør han applauderes for det. Og, å holde ut litt lenger? Vi lever ikke i en tid der tålmodighet er en dyd, og noen ganger er det bra. Jeg tror for eksempel ikke at folk har godt av å være kongelige i lengden, og aldri mot sin vilje. Man kan fort komme i fare for å tro at man er hevet over alt og alle, apropos Andrew-gate.

Og så er det penger å spare på en Megxit. Store kongefamilier koster flesk. Hos bernadottene i Sverige er det kun barna til tronarvingen som har kongelige plikter og apanasje.

De andre får ingen ting, kungen fjerna det i fjor fordi det ble for dyrt. Ungene til prinsesse nummer to, Madeleine, står dermed fritt til å drive næringsvirksomhet eller ta de jobbene de ønsker i framtida uten at noen bryr seg. Ordning och reda, alle blir fornøyd – ikke minst svenske skattebetalere.

Les også: Dronning Elizabeth godtar at prins Harry og Meghan vil bo deler av tiden i Canada

Jeg ønsker Harry og Meghan lykke til. Det gjør til og med dronning Elizabeth nå, som etter møtet med paret forrige uke virket uvanlig myk i kantene.

«Familien gir vår fulle støtte til Harry og Meghans ønske om å skape seg et nytt liv som en ung familie» og «selv om vi hadde foretrukket at de forble fulltidsarbeidende medlemmer av kongefamilien, respekterer og forstår vi deres ønske», skrev hun. Mer fornuft og følelser, litt mindre plikt. Om det er noe som gir håp for det britiske monarkiet, er det vel det.

Lest denne?: Svermen av gresshopper var 60 kilometer lang og 40 kilometer bred