Det er urettferdig!

For femte uka på rad herjer bomdebatten landet. Livet er urettferdig, dere.

Når jeg går på butikken, tenker jeg at den melka jeg handler i praksis koster halvparten for meg, kanskje enda mindre, enn for en på trygd. Samtidig er den samme melka dobbelt så dyr for meg som for de fleste direktører. For ikke å snakke om de virkelig rike, for dem er melk nesten gratis. Sånn relativt.

Som samfunn bestreber vi oss grunnleggende på å utjemne urettferdige innretninger. Inntektsutjemning var en sosialdemokratisk dyd etter krigen. Få ting er mer gerhardsensk enn det. Skattesystemet vårt er fortsatt progressivt, jo mer du tjener jo heftigere prosenttall på skattekortet. Slik tar vi på beste Robin Hood-vis med loven i hånd fra de rike og gir til de fattige. Men det er jo egentlig urettferdig, eller hva? At de som tjener mye, har vært flinke, lest leksene sine, spist grønnsakene sine, skal måtte betale mer bare fordi de tjener mye? Urettferdig, hevder mange: Alle bør betale likt. De som tjener mye, vil uansett i antall kroner betale mest. Kanskje vil en flat sats til og med lønne seg for Norge A/S. Men de rikeste ordner seg jo uansett med skatteplanlegging og utbytte med lav skatt.

Bompengeopprøret truer nå med å sprenge regjeringa. Selv om betegnelsen opprør antyder et moralsk overtak når det egentlig er snakk om sutring. Bompengesutring. Selv om man vel skal være forsiktig med å si sånt når man har barn i skolen. De kan jo bli truet, slik bompengemotstandere har herjet med avkommet til ordføreren på Klepp. Og kjernen i denne sutringen er at det er urettferdig at noen som bor utenfor en sone, skal betale mens de innenfor ikke må betale. Vilkårlig? Jo da, men det er så mye i samfunnet og livet som er det. Som at trikkebilletten min inn til sentrum skal koste det samme som for dem som tar trikken helt oppe fra Kjelsås. Tre stopp koster det samme som tretten. Det er også dødsurettferdig at kvinner lever lenger enn menn.

Jeg syns det er skikkelig urettferdig at jeg måtte betale så mye mer for mine kvadratmeter i Oslo enn de som bor i Halden, Haugesund eller Lørenskog. Uten at lønnsnivåene er tilsvarende ulike. For hver eneste, lille kvadratmeter leilighet i hovedstaden, må man ut med 75.000 kroner. Det er 45.000 mer enn på Elverum, men jeg kan ikke bo der. Jeg er født i Oslo, og har familie og venner her. Men dette har vi prøvd å bøte på med at staten dekker 23 prosent av mine renteutgifter. Staten er altså fellesskapet. Og fellesskapet dekker inn for alle, også millionærenes lånekostnader. Jo større risiko du tar, jo flere penger du låner, desto mer punger fellesskapet ut. Rettferdig? Usikker.

Fellesskapet dekker også deler av renteutgiftene til Mercedesen eller daycruiseren din. Og vi dekker for den bilen de er avhengig av utenfor byene. Også for bil to og tre. Jeg som verken har bil eller båt, blir ikke med på denne festen, men vi er alle med på å sponse Fremskrittspartiets reduserte bilavgifter. Enda verre er det selvsagt for dem som ikke har råd til å kjøpe seg et eget sted å bo. Ikke bare går de glipp av vår tids eventyrlige verdistigning, de går også glipp av mange hundre tusen i støtte fra staten, fra fellesskapet. Låner du fire millioner kroner i dag med en rente på fire gjennom 25 år, vil renteutgiftene være på 2,35 millioner kroner. Nesten 600.000 av disse får du igjen på skatten. Det er mye penger. Rettferdig? Nei, ikke for dem som leier eller aldri får lån og egen kåk.

Nei, de som aldri får fradrag for gjeldsrenter, hører man sjelden fra. I Norge hører vi oftere fra millionærer og milliardærer som klager over at det er så fælt at de må betale formuesskatt. Magnater som Bjørn Dæhlie, som maktet følgende utsagn for et par år siden til VG: «Det er en uforståelig ting for meg at jeg må stå opp om morgenen og vite at jeg skal betale 10.000 kroner den dagen i formuesskatt». Han kunne like godt sagt det magiske ordet, urettferdig. Da hadde han doblet formuen sin på fire år.

Like muligheter for alle var også en dyd. Men med denne regjeringen ble det slutt på arveavgiften. Uten å gjøre noe annet enn å bli født, kan du nå bli rik. Du kan arve enorme formuer uten at det skal koste deg noe, uten at dette privilegiet skal bidra med noe til fellesskapet. Også formuesskatten er under avvikling. I et samfunn der mange har kommet hit med lite eller ingen ting som flyktninger eller innvandrere, er dette i det store bildet ikke så veldig fair. Men har du gratis avis som del av lønna di, derimot, eller du skraper sammen noen bonuspoeng for flyturer, så skal det skattes. Rettferdig?

Forsøk med sjimpanser tyder på at selv dyr reagerer på urettferdighet. I en artikkel i Tidsskrift for Norsk psykologforening behandles urettferdighet på arbeidsplasser. Forskere, psykologer og leger fra Finland og England har sett på dette og hevder at opplevelse av å bli behandlet rettferdig på jobben kan være en beskyttelsesfaktor mot sykdom. En undersøkelse gjort på offentlige ansatte i England viste at arbeidstakere som opplevde høy grad av rettferdig behandling på jobben, hadde påtakelig mindre risiko for å utvikle hjerte- og karlidelser.

Det er altså kjempeviktig med rettferdighet, og det er et tegn på sivilisasjon. Men hvor går grensa for vår felles streben? Hvilke faktorer skal med? Jeg vet ikke hvor uretten begynner og rettferdigheten slutter. Men vi har valgt politikere som skal forvalte vår felles skjebne på beste vis. Nå er det klima som står øverst på dagsorden. Det betyr en lang rekke valg og kompromisser, der vi alle noen ganger kommer heldig ut, andre ganger dårlig ut. Men i sum gjennom et livsløp, er det fantastisk å bo i Norge.

Rettferdig? Nei, i et globalt perspektiv er det fryktelig urettferdig.