Demokratisk håp i Midtøsten

Er vi i den utrolige og kanskje overraskende situasjonen der Midtøsten over tid vil bli mer demokratisk mens Europa blir mindre?

JERUSALEM (Dagsavisen): Iranerne begynte før araberne. Men iranernes forsøk på å demokratisere landet sitt vakte langt mindre oppsikt enn det den arabiske våren skulle komme til å gjøre etterpå.

I 2009, to år før millioner av arabere tok til gatene over praktisk talt hele Midtøsten og skapte håp om fred i regionen, var iranerne allerede i gang: De krevde høylytt demokratiske valg uten regimefusk.

Men hvorfor skaper en protestbølge oppsikt verden over mens en annen forsvinner ut i glemselen?

Når det gjelder de iranske demonstrantene var situasjonen trolig den at vestlige statsledere langt mer ønsket en atomavtale med Irans ledere, og dermed skulle man ikke uttrykke en for lydhør støtte til demonstrantenes drøm om demokrati.

I dag er situasjonen blitt langt mer tilspisset. Demonstrantene er blitt mer radikale i sine krav, og selv med sine liv i fare krever iranske studenter at regimet må fjernes.

Regjeringen i Teheran er allerede svekket, men sitter foreløpig trygt. Likevel vet man aldri når slike regimer plutselig kollapser som korthus.

Ayatolla Ali Khamenei vet helt klart hvilken fare studentene utgjør. Det var slik Den islamske revolusjonen overtok i 1979 – gjennom demonstrasjoner mot sjahen Reza Pahlavi.

Hvilken retning går egentlig verden nå?

Det er ikke bare i Midtøsten at en ser slike gateprotester for tida. Men mens Midtøsten forhåpentlig har startet sin lange ferd mot politiske reformer, ser en flere motsatte trender i Europa, demokratiets vugge: Populister vinner fram og rasismen er dessverre tilbake som en innflytelsesrik faktor i politikken.

Helt siden andre verdenskrig har det vært vanlig å tenke at vi hele tida går mot bedre tider. Framskritt ble tatt for gitt. Men kanskje er det ikke slik lenger.

En rekke demokratier i Europa, som det italienske og det greske, er i ferd med å miste sin liberale base. Valg vil selvsagt fremdeles bli holdt, men i verste fall kan en få noe som for minoritetene vil framstå som majoritetens diktatur.

En klar og klassisk indikasjon i Europa er at antisemittismen er i framvekst og blir mer og mer stueren. Etter andre verdenskrig og fram til 80-tallet var antisemittismen vanligvis begrenset til den ekstreme høyresiden.

Så ble antisemittiske holdninger mer synlig blant islamister i Europa og i de senere årene har de gamle hatefulle fordommene også fått fotfeste i et velaktet og etablert parti som det ærverdige britiske Labour.

Da har noe helt grunnleggende i demokratiet kommet ut av balanse. Europeiske staters møte med immigrasjon nettopp fra Midtøsten har ført til at universelle verdier, avgjørende for ethvert demokrati, ikke lenger står like sterkt.

Anatoly Natan Sharansky, som på åttitallet satt ni år som politisk fange i et sovjetisk fengsel hvor han spilte sjakk med seg selv i eget hode, var i en god posisjon til å lansere en enkel lakmustest for hvorvidt et sted er demokratisk eller ei. Sharansky kalte det for Hyde Park-testen.

Han skilte ikke mellom høyre- eller venstresidens syn på demokrati eller diktatur, i stedet var testen hans hvorvidt et individ er i stand til å gå opp på en taburett i et gitt land og si sin mening, som ved Speakers’ Corner.

I regimer basert på frykt, det være seg fra venstre- eller høyresiden, revolusjonære eller konservative, religiøse eller sekulære, i slike regimer kunne en ikke si sin mening uten å sette seg selv i fare.

Men de siste årenes utvikling viser at det ikke lenger er så enkelt. Og Sharansky selv skulle komme til å symbolisere hvordan skillet mellom demokrati og ikke-demokratier til tider viskes bort: Han emigrerte senere til Israel, der han ble statsråd i en demokratisk valgt regjering og kom til å forfekte en politikk som befestet fortsatt okkupasjon og undertrykking av palestinerne.

Men i Iran og en rekke arabiske land, nå senest i Libanon, Irak, Algerie og Egypt, fortsetter folk å kreve politiske reformer henimot noe mer demokratisk.

Så da er vi ved den nesten surrealistiske korsveien der Europa blir mindre demokratisk mens Midtøsten er i ferd med å bli mer. Om ikke annet burde denne nye situasjonen skape en viss frykt når det gjelder vårt eget demokratis skjørhet og en ydmykhet overfor dem som kjemper under mye hardere kår, som i Midtøsten.

Mange i Midtøsten har argumentert med at demokrati ikke passer i Midtøsten, ikke politisk og ikke kulturelt. Svakheten med dette argumentet er at det forfektes av diktatorene selv – for å rettferdiggjøre deres fortsatte undertrykking.

Likevel har vestlig støtte til demokratikreftene i Midtøsten alltid vært politisk betinget. Få har vært opptatt av å gi sin støtte til protestene i Iran.

Og det selv om Iran, til tross for over 40 år med et fundamentalistisk styre, fremdeles har en bred og liberal samfunnsklasse som med sin fortsatte eksistens undergraver gamle teorier om statlig propagandas effektivitet.

Støtten til oljegiganten Saudi-Arabia er fremdeles urokkelig. Men en av grunnene til at regimet i Saudi-Arabia ble så forundret over Vestens skarpe fordømmelser etter drapet på journalisten Jamal Khashoggi var at landet da i flere år allerede hadde vært involvert i en brutal krig i Jemen, der titusener var blitt drept og sult herjet, uten at noen i Vesten så ut til å bry seg.

Men håpet i Midtøsten kommer ikke ovenfra, men heller fra grasrota. Og årsaken til at protestene vil fortsette er at regimene ikke tilbyr frihet fra undertrykking eller håp, og fordi teknologi nå mer enn noen gang sørger for at folk vet hva som skjer og ikke minst: gjør at folk kan organisere seg.