De sorte enkene

Her hjemme har avhørene startet av den såkalte «IS-kvinnen». Men hva gjør man i land der mange tusen av dem skal straffes eller integreres tilbake i samfunnet? Og hvem sitt ansvar er det?

Jeg har en barnebok fra Nigeria, den forteller en historie om å tåle de som er annerledes, å tåle at noen har en annen religion. Det er en søt liten historie, fortalt i en leken strek med friske farger.

Men dette er ikke en billedbok laget for foreldre som skal lese for sine barn ved leggetid. Dette er en del av landets strategi for avradikalisering av barn. Jeg fikk den av Fatima Akilu, da rådgiver ved presidentenes kontor i Abuja, selv psykolog og barnebokforfatter, og ansvarlig for å rulle ut kjempelandets omfattende rehabiliteringsprogram av tidligere Boko-Haram- medlemmer.

I Norge sliter vi med spørsmål rundt hvordan håndtere en håndfull kvinner og deres barn i kjølvannet av fallet til den såkalt Islamske staten i Syria og Irak. I Syria og Irak er det mange tusen av dem, som enten nå skal gjennom et vilkårlig og mangelfullt rettssystem eller skal tilbake i samfunnet.

Det er det også i en rekke andre land og samfunn hvor lignende bevegelser har herjet og holdt territorium de seinere år. Land som Nigeria og Somalia.

Omtrent samtidig som den såkalte Islamske Staten i Levanten (ISIL) var på frammarsj i Midtøsten, var Boko Haram på offensiven i Nigeria. I løpet av 2014 og 2015 la de under seg store territorier i Nigeria, og etter hvert også i Niger, Tsjad og Kamerun. I samme periode var Al-Shabaab i Somalia på retrett.

Stilt overfor en økende regional militærinnsats, mistet de territorium. Men de gjennomgikk også en transformasjon, og skulle i årene som fulgte vise at de kunne utføre kompliserte og velorganiserte angrep ikke bare i Somalia, men også i Kenya og Uganda.

Selv om disse bevegelsene sverger til en svært konservativ tolkning av Koranen, så trumfer ofte pragmatikken over religiøse sedvane. Kvinner har en rolle i mange av de salafijihadiske bevegelsene. Og for noen, kan en slik bevegelse gi muligheter de kanskje ikke har fra før.

Kvinner har vært en del av salafistiske og salafijihadistiske bevegelser lenge. De har vært viktige i oppbyggingen av den sosiale og politiske delen av palestinske Hamas. Og det er vanskelig å glemme aksjonene der Tsjetsjenias såkalt «sorte enker» tok del i noen av de mest grusomme aksjonene på begynnelsen 2000-tallet, som gisseltakingen av teatergjengere i Dubrovkateateret i Moskva i 2002 og massakren av skolebarn i Beslan i 2004.

De sorte enkene, det ble hevdet at disse var enker etter tsjetsjenske krigere, var trent og deltok aktivt, i motsetning til kvinner i mange andre bevegelser.

Boko Haram, som nå er delt i flere fraksjoner, hvorav en har sverget troskap til Isil, har også latt kvinner utføre militære oppgaver. Mens Al-Shabaab for det meste begrenser kvinners militære rolle til å samle etterretning, har Boko Haram tatt i bruk kvinner som selvmordsbombere.

Det er to grunner til det. Kvinner kan ofte ta sprengstoff ubemerket inn på marked og lignende. Og, etter at Boko Haram ble verdenskjent for å kidnappe unge kvinner, forsterket det sjokkeffekten nettopp å bruke unge kvinner som selvmordsbombere. På samme måte som tsjetsjenerne utnyttet sjokkeffekten ved å bruke de sorte enkene.

Ofte hevdet Boko Haram at det nettopp var kidnappingsofrene fra Chibok som ble brukt i en bølge av selvmordsaksjoner i 2014 og 2015. Noe det ikke var. Det det ofte derimot var, var tenåringsjenter trent av andre kvinner. Kvinner som hjernevasker eller håndterer andre kvinner som skal bli selvmordsbombere deltar i høyeste grad selv militært i en bevegelse. Og blir håndtert av det nigerianske rettsvesenet i lys av dette.

Andre kvinner, som har hatt en mindre aktiv rolle, som kanskje selv er blitt kidnappet eller rekruttert som barn, skal avradikaliseres og gjenintegreres i samfunnet. Som med kvinner som nå kommer ut av Syria, er det ikke alltid lett å skille mellom hvem som er ofre og hvem som er overgripere. Men det må gjøres.

Hva så med dem som ikke har hatt en direkte militær rolle? Vel, de kan allikevel ha gjort en uvurderlig innsats for gruppen de har vært en del av, og skal dømmes deretter. I både Midtøsten, Nigeria og Somalia vet vi at kvinner har hatt en aktiv rolle i å rekruttere. Rekrutteringen skjer både over nettet, men også direkte.

For eksempel gjennom sosiale programmer. Når en bevegelse som Boko Haram, eller Isil eller Al-Shabaab, holder et territorium, utgjør de også det sosiale sikkerhetsnettet for kvinner og barn. Studier av kvinners deltakelse i Al-Shabaab viser at det er blant grunnene til at kvinner slutter seg til.

En annen grunn kan selvsagt være religiøs eller ideologisk. For noen har Al-Shabaab betydd en vei ut av uønskede ekteskap eller vanskelige familieforhold. Al-Shabaab har et overraskende liberalt syn på å innvilge skilsmisse. Uansett veien inn, kvinners rolle i å rekruttere andre kvinner, eller opprettholde en slags pseudostat, kan være straffbar. Og må avklares i hvert enkelt tilfelle.

De aller fleste avradikaliseringsprogram er utviklet for menn. Å forsøke å forstå hva som bringer kvinner inn i disse organisasjonene, eller hva som holder dem der, er ikke å unnskylde hva de eventuelt måtte ha gjort. Tvert imot, vi er helt avhengig av å forstå kvinners rolle bedre for å kunne demme opp for radikalisering og rekruttering.

Vi må også straffeforfølge de som eventuelt har gjort seg skyldig i handlinger i strid med vår egen eller internasjonal lov. Å ta ansvar for våre egne er et godt sted å starte.

Ikke bare kvinnen som nå er hentet hjem med sine barn, men også de som fortsatt befinner seg i Syria. Det vi ikke trenger er en ny generasjon sorte enker der ute, som ingen vil ta ansvaret for.