Da viruset slo ut rettsstaten

Slik gikk det heldigvis ikke. Men i koronastormens hete, gikk det fort i svingene for noen hver. Også for våre ledere. Statsminister Solberg ville ha best og størst mulig handlingsrom for sin regjering i møte med en ukjent virusfiende som truet livet slik vi kjente det. I hemmelighet krevde hun av Stortingets ledere fullmakter som gikk langt lenger enn smittevern.

Hun prøvde i praksis å sette demokratiet til side – i det godes tjeneste.

Les også: «Frykten er at Oljefondet blir en stat i staten»

Det er ingen grunn til å betvile intensjonen hennes eller ønsket om å ha Stortinget med seg. Forsøket på å skape et lovlig grunnlag uten høringsrunde, var svakt. Og det brøt med Grunnlovens regel om at det er Stortinget som er lovgiver i Norge.

Nå var det regjeringen som lagde loven: «Proposisjonen var preget av hastverk og var gjennomgående svært tynn», ifølge jussprofessor Hans Petter Graver. I en ny bok skriver han: «Sentrale garantier om vern av demokrati og rettsstat ble satt til side i effektivitetens navn. Våre grunnleggende institusjoner var plutselig ikke så stabile som mange trodde».

Stortinget sto myndig opp mot regjeringens ønsker om en generell fullmakt som ville satt den folkevalgte forsamlingen til side i krisetid.

At regjeringen ba om seks måneders unntak, med myndighet til å endre lover uten argumentasjon for nødvendighet, forteller aller mest en historie om hva stort press kan gjøre med ledere.

Stortinget fikk inn mange begrensninger i koronaloven, den første unntakslov siden 1950-tallet.

Les også: Statsministeren ber VGS-elever bli hjemme om de har symptomer

Som samfunn er vi ikke vant med dette, heller ikke jussen og politikken. Solbergs absolutte makt ble redusert til én måned, med mulighet for utvidelse. Vi endte opp med et velfungerende samarbeid mellom storting og regjering.

Historien kunne vært annerledes hvis Frp hadde vært på innsiden av regjering og ikke på utsiden. Da kunne vi i Norge fortsatt hatt en politisk unntakstilstand i landet. Stortinget kunne vært satt til side i et halvår. Til midten av neste måned. Vi var så nære dette at Solberg på ramme alvor den gang måtte avvise at hun hadde forsøkt å gjøre statskupp. Mars var ikke tida for glimt i øyet.

Dette har skremt jussprofessor Hans Petter Graver, som denne uka lanserer boka «Pandemi og unntakstilstand».

Han mener Erna Solberg gikk altfor langt: «De som mente at fullmaktsloven var nødvendig, beroliget seg med at vi kan stole på at våre politikere og vårt statsapparat ikke vil misbruke slike fullmakter. Det er i alminnelighet grunn til å ha tillit til det norske maktapparatet», skriver han, og fortsetter:

«Men alle kan svikte når panikken kryper på og det er nødvendig å fremstå som resolutt og handlekraftig. Måten utkastet var fremmet på, i hemmelighet og ved utelukkelse av en offentlig debatt, var ikke noe godt tegn, skriver

Graver, som var involvert som juridisk rådgiver i den hastige prosessen med å få plass kriseloven i mars.

Les også: Nakstad om testing: Det er nok med ett symptom

Mars 2020 var en unik periode for oss alle. Ja, starten på en global pandemi var etterkrigstidas største, mest gjennomgripende hendelse. Og det er mye å lære om vår felles menneskelighet gjennom å studere handlinger og tankesett den gangen.

Hva det ukjente fikk oss til å føle, hva frykten for død og kaos fikk oss alle til å akseptere av politikk og frihetsbegrensninger. Hvor lett vi tok på våre liberale og demokratiske verdier, som vi jo ellers mener er grunnmuren i samfunnet vårt. Og ikke minst hvordan myndighetene fikk vår nesten blinde tillit i krise.

«Det var forbausende lite debatt underveis om målene myndighetene ville oppnå med tiltakene», mener Graver.

Norge har klart seg godt gjennom koronaen.

Kriseloven fikk tross regjeringens forsøk en begrenset form. Stortinget tok kontroll. Og vi har unngått at måten koronaen ble taklet på, kan skape politisk og rettslig presedens ved neste krise. Gravers dom er da også at den norske rettsstaten «har bestått prøven som pandemien utsatte den for».

Koronatida har etterlatt seg mange spørsmål, men er også kilde til lærdom. Det er ikke bare munnbind, medisiner og kornlager som hører til i nasjonal beredskap. Også lovverk og institusjoner må være forberedt. Det var de ikke.