Puh, Norge kunne liksom puste ut torsdag kveld. I fravær av galskap, kaos og frykt, lot vi oss forføre. Var han ikke nærmest sjarmerende, presidenten? Sånn er verden blitt. Møter med verdens mektigste leder er igjen blitt uforutsigbare seanser prisgitt fyrstens lune. Og alt annet enn katastrofe er suksess.
Våre helter i fortellingen, statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg, kom levende fra det. De hadde nærmest hånd i hånd oppsøkt faren, beveget seg inn i mørket, inn i det ukjente, og stirret monsteret i øynene. Og de kom helskinnet ut igjen fra røverhulen Det ovale kontor og kunne fortelle om prøvelsene til det norske folk.
President Trump hadde stått opp på rett fot. Han var i humør. Han liker oss! Han elsker Norge! Kongen! Folket! Styresettet! Den høyt respekterte Støre! Han snakket om oss som et velfungerende, børsnotert selskap. Han var glad for å se igjen sin venn, tidligere Nato-sjef Stoltenberg. Dette er selvsagt bedre enn alternativet, det som andre har opplevd med Trump. Norge ble altså ikke brukt som punchingball av en leder på vei mot despoti. Det er også et sted å legge lista for et vellykket møte. En veldig, veldig god start, kommenterte eks-ambassadør til USA Kåre Aas fra Marienlyst.
Det er tida for å akseptere det uakseptable
Våre beste menn gikk, helt sikkert ekstremt godt forberedt, inn i et høyst usikkert terreng og kom ut igjen med et så godt resultat som overhodet mulig. Mange hadde i forkant advart mot møtet, fordi mulighetene for nedside var større enn oppside. Men våre folk gjorde jobben sin, og sa det rette på de rette stedene, unnlot å krype, men provoserte heller ikke. Det var pragmatisk, påholdent, profesjonelt og helt sikkert personlig oppofrende for statsministeren og hans følgesvenn, men til det beste for vår lille nasjon. Norge er plassert i den amerikanske varmen, selv om den føles klam og skjorta kleber seg til kroppen.
Den lille nasjonen slo igjen over vekta si. Norsk diplomati fungerer. Stoltenbergs kontakt med Trump fra tida i Nato åpnet døra og ga oss audiens som ett av de første i den lange rekka av land som ønsker å legge fram sin sak foran den amerikanske lederen. At Støre var den tiende statslederen som fikk møte Trump, er lite annet enn internasjonalt oppsiktsvekkende. På godt og vondt. For hvis det nå er sånn at det er hver mann for seg i Trumps gale verden, så ser vi fryktelig ivrige ut i tjenesten.
Den følelsen av at vi prinsipielt er for kollektive forhandlinger, at vi egentlig mener at USA må møtes med én stemme, men tvinges til å spille egen hånd så godt som mulig, er ikke god. Nå er vi med og åpner for vilkårlighet, for forskjellsbehandling, og selv om våre folk sikkert har argumentert generelt mot Trumps toll og handelskrig, har vi samtidig bedt om så gode vilkår som mulig for oss selv. Det er emment. Selv om alle må.
Les også: Den transatlantiske handelen med reaksjonære ideer er i ferd med å stoppe opp, skriver Eivind Trædal
Det er slik Trump vil ha det. Splitt og hersk. Hva skjer med fibrene i EU? Men vi fikk da våre betryggende garantier. Om handel og sikkerhet. Fikk forklart at vår sikkerhet også er amerikansk sikkerhet. Fikk podet inn vår viktighet for USA, hvordan halvparten av alle våre mange tusen oljemilliarder er plassert i Trumps Amerika. Det er språk han forstår.
I spørretimen onsdag måtte SVs partileder Kirsti Bergstø nærmest minne Jonas Gahr Støre på at han var sosialdemokrat da hun ønsket ham god tur til Washington: «Vil statsministeren målbære verdien av en samfunnsmodell som kan gi håp til alle de menneskene i USA som nå lengter etter noe annet enn maktkonsentrasjon og ekstrem ulikhet?», spurte hun. Han gjorde ikke det han ideelt burde. Selvsagt ikke. For vi lever nå slett ikke i en ideell verden. Det er tida for å akseptere det uakseptable.
Skal man være glad for at vår egen posisjon virker solid? Ja, absolutt. Skal man føle det betryggende at vi topper laget når det stormer som verst? At man har ledere som evner å håndtere størrelser som Trump og bringe oss lengst fram i køen? Ja, absolutt. For man skal ikke glemme at for få måneder siden var Sylvi Listhaug like foretrukket som Støre som statsminister og for to måneder siden var hennes Fremskrittsparti like stort som Støres Arbeiderparti. Det er en forvirrende tanke å se for seg en Listhaug (eller Tonje Brenna slik krefter i partiet ønsket seg) sittende med korset rundt halsen i den forgylte stolen hos Trump. Hvis du skulle mene at Støre/Stoltenberg var for servile.
Les også: Trumps regime er tegneserieversjonen av den tyranniet USA alltid har strittet imot, skriver Hilde Restad
Men jeg sitter likevel igjen med en vemmelig smak i munnen etter seansen i Det hvite hus. Smaken av svik. Selv om det ikke er i vår, ikke i Støres og Stoltenbergs, makt å skape en rettferdig, varig fred i Ukraina, er det vanskelig å glede seg over egen skjebne, over å unnslippe fyrstens vrede og kjenne på hans nåde, samtidig som våre ukrainske venner fikk en dødsdom. Krym blir nå russisk. Det var det Trump sa. Og den norske linja om en betingelsesløs våpenhvile med respekt for Ukrainas territorielle integritet, er knust. Presidenten sa rett ut at Ukrainas seier er å ikke tape enda mer. Enn Krym. Enn de fire fylkene på grensa mot Russland. Ukrainerne skal altså være glad de beholder sin selvstendighet.
Det er som om vi selv lyktes med å komme oss ut av fengsel, kom oss over muren og ut i trygghet, men vi ser oss tilbake og forstår at vår venn ikke kom seg ut. Alle løftene til Volodymyr Zelenskyj, hva var de verdt? Måtte vi ikke redde ukrainerne for å redde oss selv?
Veien fra Washington virker vond og lang. Norgesvennen Trump vil la Putins Russland ta for seg av Ukraina, men også gjerne besøke kong Harald. USA vil akseptere den sterkestes rett med en fredsavtale som for all framtid vil gjøre Europa og verden til et usikkert sted. Et sted for supermakter der de små må bite seg i tunga for ikke å si feil ting på besøk foran peisen. Men smile tappert til kameraene.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Les også: Eksperten advarer: Ikke gå i denne kredittkort-fella (+)
