Kommentar

En seier som kan koste oss dyrt

Er vi så opptatt av å redde havet at vi ofrer framtiden?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det har faktisk vært litt plass til politikk i Norge denne uka. SV har for eksempel vunnet og feiret en stor seier: Det blir ikke utvinning av mineraler på havbunnen på norsk sokkel neste år.

SV har gode grunner til å feire. Gruvedrift på havbunnen er ukjent farvann. Kostnadene for kjent og ukjent liv kan bli store av menneskets evige jag. SV har da også miljøbevegelsen, tunge forskningsmiljøer og store deler av venstresida med seg på feiringen.

Da får noen påta seg rollen som festbrems. Hva om de alle tar feil?

Vi får håpe det drypper litt fra den skattefrie arbeidende kapitalen ned på resten av oss.

Lite kan bygges av luft, rent hav og store vyer alene. Vi diskuterer ikke gruvedrift på havbunnen fordi noen har veldig lyst til å ødelegge grunnlaget for liv i havet. Det handler om at vi trenger mineralene vi vet ligger der nede til konkrete ting. Til ting som på sikt skal gjøre jorda levelig også framover.

Altså: Mineralene på havbunnen har blitt et tema fordi de er viktige byggesteiner for mye av det vi behøver for å kunne kutte utslipp og skape en ny framtid. Til det grønne skiftet.

SV er et av partiene som er mest opptatt av overgangen fra grått til grønt. Partiets folk jobber for en klimavennlig og rettferdig framtid. En slik framtid kan ikke drives av olje og gass. Den skal gå på vind, sol, vann og annet som er fornybart og ikke gir utslipp av gasser som skader vårt livsgrunnlag. Det meste som ble ramset opp over, trenger de sjeldne mineralene vi har funnet på havbunnen for å fungere.

Om det ikke er et luftslott vi skal bygge, trenger vi med andre ord det vi nå har vedtatt å la ligge.

Det betyr ikke at SV nødvendigvis tar feil. Men det synliggjør paradoksene i det vi må gjennom. Det er noe med forholdet mellom det materielle og det visjonære som ikke helt henger på greip om vi overlater til andre å skaffe mineralene vi trenger for å konstruere en annen og grønnere verden.

For det er nettopp hva vi gjør nå – vi overlater problemet til andre. Mer konkret: Til kineserne.

Les også: Statsministeren tåler åpenbart en trøkk. Kan det overbevise velgerne?

Norge sitter på en god del av de kjente forekomstene i verden av disse sjeldne mineralene – på land og til havs. Det gjør Kina også. I dag er verden avhengig av kineserne for å bygge grønt. De vet selvsagt godt hva de sitter på. Senest denne uka kom meldingen om at Kina setter ned foten for leveranser av flere viktige mineraler og metaller til USA, som et svar på eksportrestriksjoner mot kinesiske selskap. En slik avhengighet er ingen drømmesituasjon i en urolig verden.

SV har klart å stanse mineralutvinning på havbunnen i ett år. Det betyr ikke nødvendigvis kroken på døra eller slutten på et eventyr. Veien fram er uansett lang, det er ikke mange som driver denne typen dypvannsgruvevirksomhet, og veien fram til suksess og stor skala er brokete. Det er ikke sikkert vi noen gang klarer å hente mineraler opp fra havbunnen på en økologisk og økonomisk bærekraftig måte.

Men en ting er sikkert: Vi kommer ikke nærmere å – muligens og i beste fall – bygge videre på unik norsk kunnskap om industri på dypt vann om vi ikke begynner å gå opp ruta. Vi kan snarere risikere å havne bakpå, og miste et fortrinn ved utgangen av oljealderen og begynnelsen på noe nytt og ukjent.

Igjen: Det er mulig at SV står på riktig side av framtiden her. Føre var-prinsipp i tukling med naturen er alltid fornuftig. Men det er også mulig at SVs standpunkt er galt – og muligens kostbart. For nasjonen, og for venstresidas visjon for landet.

Et aspekt som foreløpig har vært lite diskutert, er nemlig hvordan vi skal forvalte inntektene fra mineraler på norsk territorium, enten de ligger dypt ute på det iskalde havet eller under overflaten på snaufjell og myr.

Les også: Vi gjorde alt riktig da vi fant oljen. Nå gjør vi alt galt med våre store mineralfunn

Høyre og Frp støttet regjeringens havbunnsplan og utgjorde det parlamentariske flertallet før planen ble stanset av SV i forhandlingene om statsbudsjettet. Venstre sier derimot nei, noe som kan bety ytterligere utsettelse selv om vi skulle få en blå regjering neste høst. Med mindre, selvsagt, Venstre lar seg overbevise av en seier i en annen sak. Da kan det bli en borgerlig regjering som setter i gang havbunn-strategien.

Høyresida er som kjent ikke særlig opptatt av nasjonal kontroll over naturressursene våre. Det burde holde å vise til hvordan den forrige regjeringen Solberg forholdt seg til mineralfunn i Rogaland: Statlig eierskap var uaktuelt, grunnrenteskatt utelukket, private aktører skulle få kjøre showet.

En slik strategi er helt i tråd med tradisjonen og historiske forløpere: Høyre var motstander av konsesjonslover og hjemfallsrett på vannkraft, og Fremskrittspartiet ville selge alle oljerettigheter i Nordsjøen for småpenger. Om de blå fikk viljen sin, ville vi ikke hatt nasjonal, demokratisk kontroll over den evige ressursen vannkraft. Vi ville ikke hatt oljeinntektene, og den industrielle kunnskapen – til for eksempel å utvinne mineraler fra havbunnen – ville ha befunnet seg utenlands. Vi ville ikke hatt et oljefond på tett under 20 tusen milliarder kroner.

Under en borgerlig regjering kan vi være trygge på at det ikke primært vil komme fellesskapet til gode at det finnes sjeldne mineraler på norske hav og i norsk jord. Inntektene vil gå til toppen, til norske og utenlandske eiere. Så får vi andre håpe at de i det minste bruker norske mannskap og arbeidsfolk, og at det drypper litt fra den skattefrie arbeidende kapitalen deres ned på resten av oss.

I verste fall har SV vunnet en pyrrhosseier. Det føles godt her og nå, men kan koste det norske samfunnet dyrt på sikt.

Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen