Kommentar

BRICS er noe annet enn du tror

Mange mistforstår og feiltolker BRICS. Her er et forsøk på noen avklaringer om hva denne maktfaktoren er – og ikke er.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

I forrige uke var det toppmøte i BRICS, i den russiske byen Kazan. Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika ønsket fire nye land velkommen i kretsen: Etiopia, Egypt, Emiratene og Iran. Forrige toppmøte hadde også invitert Argentina, som under den nye høyrepopulistiske regjeringen ikke er interessert lenger, og Saudi-Arabia, som har stilt medlemskapet på vent. Til stede var også lederne for 27 andre land, de fleste med ønske om medlemskap, samt FNs generalsekretær.

Mange spør om verden utenfor Vesten vil utvikle sine egne regler for internasjonalt samkvem.

Til sammen utgjør dagens 9 medlemsland 45 prosent av verdens befolkning og 30 prosent av verdensøkonomien. Det siste målt ut fra gjeldende vekselkurs, som fortsatt er det vanlige. Målt etter kjøpekraft – hvor mye du får igjen for pengene der du bor – er Kina på topp etterfulgt av USA, India og Russland. Når Russlands økonomi sies å være på størrelse med Spanias er det vekselkursen som legges til grunn. Målt etter kjøpekraft er landet ifølge Verdensbanken på fjerde plass, omtrent på linje med Japan. Etter dette kriteriet gikk Kina forbi USA i 2014 og har nå en økonomi som er 130 prosent av den amerikanske.

BRICS har derfor flere av tungvekterne i verdensøkonomien i sin midte, men de representerer ingen samlet kraft slik ledende vestlige land ofte gjør. BRICS-landene er snarere på ulike politiske baner. Blant de store er det India som best synliggjør tyngdepunktet i bevegelsen.

Erklæringen fra toppmøtet gjentar de samme prinsippene og målsettingene som India står for: multilateralisme; internasjonal rett som nedfelt i FN-pakten; reform av FN og Pengefondet for å bringe dem i takt med maktforholdene; kamp mot de vestlige sanksjonsregimene og overgang til et finansielt system som er bra for mange og ikke bare for én (USA). Det indiske verdensbildet er multipolart, men India lar seg ikke innrullere i noen av sidene i den pågående maktkampen. BRICS passer derfor godt med Indias status og ambisjon som suveren og uavhengig stormakt.

Les også: Klassisk Trump-metodikk preger innspurten av valgkampen i USA

Saudi-Arabia illustrerer samme sak, men på en annen måte. Landet har normalisert sine forbindelser med andre land i Midtøsten, har et greit forretningsmessig forhold til Russland og et omfattende samarbeid med Kina, men ønsker et fastere og mer forutsigbart forhold til USA. Det prøver de å gjøre noe med. Ved å holde igjen i forhold til BRICS unngår de å uroe amerikanerne. Trolig ligger det da i kortene at hvis forholdet til USA bedres, vil de engasjere seg for fullt i BRICS etter samme balanserende oppskrift som India. Tyrkia – et NATO-medlem – og Vietnam, som er en viktig handelspartner for USA, ønsker også medlemskap for å få flere bein å stå på. Men i Kazan ble det ikke fattet noe vedtak om ytterligere utvidelse.

Alle medlemslandene har økonomiske bånd til Vesten unntatt Russland og Iran, som Vesten støter fra seg. Alt fra begynnelsen i 2009 har Russland brukt BRICS som brekkstang mot den vestlige verden mens Iran prøver å finne nye åpninger dit, særlig til Europa, uten å få det til. Ingen liker hva russerne holder på med i Ukraina, men når Putin blir avbildet med Indias Modi og Kinas Xi er han likevel i trygt selskap, for India har sterke historiske bånd til Russland og Xi har et «grenseløst» strategisk partnerskap med Putin som han sier vil vare i generasjoner.

For å ha troverdighet i rollen som ledestjerne i BRICS må kineserne dyrke fellesinteresser med det globale sør og håndtere de bilaterale konfliktene med USA, som andre ikke ønsker å bli trukket inn i, på andre vis. De fremmer multilateralt samarbeid, frihandel og økonomisk utvikling, spiller på vinn-vinn prinsippet både på det sikkerhetspolitiske og økonomiske området, har lang historisk tradisjon for ikke å projisere militær makt inn i andre verdensdeler, og er i prinsippet sterke motstandere av unilaterale sanksjoner. Kina erklærer seg nøytrale i konflikter andre steder i verden og har så smått begynt å engasjere seg for fredsavtaler. Sist, men ikke minst, er oppslutning om FN-pakten – statlig suverenitet, territoriell integritet og ikke-innblanding i indre anliggender – en hjørnestein i BRICS-samarbeidet. Slik kan kineserne høyne sin status og styrke sitt lederskap i gruppen. Kina er nok mer komfortable i BRICS-verdenen enn i den bilaterale duellen med USA.

Les også: Statsministeren takket for frigjøringen av Finnmark. Og Russland planla angrepet på Ukraina

Slutterklæringen fremhever interessen for globalt samarbeid gjennom G-20 og et reformert Pengefond. Den nevner ikke Verdensbanken med et ord. Verdensbanken styres av USA, hvor Kinas og andres stemmevekt er helt ute av takt med deres betydning i verdensøkonomien. Verdensbanken har de gitt opp. BRICS har sin egen utviklingsbank i Shanghai med Brasils tidligere president Dilma Rousseff som sjef.

Mange spør om verden utenfor Vesten vil utvikle sine egne regler for internasjonalt samkvem. På ett viktig punkt er spørsmålet feil stilt, for når det gjelder økonomisk samvirke er det snarere slik at BRICS viderefører de gamle reglene – den liberale internasjonalismens regler – som Verdens handelsorganisasjon (WTO) er satt til å forvalte, men som det proteksjonistiske USA saboterer.

Les også: De siste restene «våre verdier» døde i et bombekrater i Gaza, skriver Linn Stalsberg

Kampen mot det USA-styrte finanssystemet er en fanesak som fortsetter. Detroniseringen av dollaren er et langtidsprosjekt. Et motstykke til SWIFT-systemet, for å lette pengeoverføringer over landegrensene, ligger nærmere til hånds. I mellomtida gjør stadig flere land opp sine økonomiske mellomværender i nasjonale valutaer. Når det likevel går mot en omlegging av finanssystemet, er det dels fordi det er mye tenkning og oppfinnsomhet rundt måter å gjøre det på, men mest fordi kreftene som arbeider for det blir stadig sterkere. BRICS er ett av arnestedene.

Bortsett fra Utviklingsbanken har ikke BRICS felles institusjoner. Det fins ikke noe felles sekretariat, men det er en underskog av ministermøter, parlamentariske plattformer, partipolitiske møter og nettverk av akademiske institusjoner, tenketanker og andre sivile etater. Flere av disse møttes i opptakten til toppmøtet i Kazan og leverte innspill til diskusjonene der. Mange benyttet anledningen til å drøfte vanskelige spørsmål i bilaterale møter på sidelinja, som vanlig er ved slike anledninger.

BRICS er blitt sammenlignet med G-7. Da får man fram forskjellene: G-7 er en sammensveiset kjerne av vestlige land, mens BRICS søker fellesnevnere i et globalt sør med sprikende interesser. Inntrykket kan bli at gruppen ikke får utrettet noe særlig og derfor ikke er så mye å bry seg om. Slik kan også folk som ser fiender der fiender ikke finnes retusjere bildet av et toppmøte som i virkeligheten var ganske vellykket. Da lurer man seg selv.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen