«Vi skal være takknemlige for våre sovjetiske venner», sa forsvarsminister Frank Bakke-Jensen da han åpnet den norsk-russiske Nabokonferansen i Kirkenes. Byens ordfører Rune Rafaelsen fulgte opp med noe oppsiktsvekkende å erklære at «Kirkenes er en russisk by i Norge». Ja, det var tider, tilbake i 2019.
I oktober 2019 ble det slått på stortromma i nord. Anledningen var frigjøringsjubileet, at det var gått 75 år siden sovjetiske soldater befridde Øst-Finnmark og Kirkenes fra Nazi-Tysklands åk. Bare Vladimir Putin manglet på det lille torget i byen da Norge og Russland skulle forbrødres 25. oktober. Alt som kunne krype og gå av norske dignitærer, hadde ankommet den lille byen.
Kong Harald takket og bukket, statsminister Erna Solberg og utenriksminister Ine Eriksen Søreide også. Og russernes utenriksminister Sergej Lavrov, han som Jonas Gahr Støre hadde jobbet så tett og godt med tidligere, skapte uten å vite det total forvirring, og ikke så lite uro, da han ble sitert av NTB på følgende utsagn: «Som Norge ser Russland som en trussel for sin sikkerhet, ser Russland på Norge som en trussel for sin sikkerhet».
Vi lærte enda mer om vår egen bevisstløshet
Det ikke uvesentlige ordet «ikke» ble utelatt fra oversettelsen. Lett komisk var det, men kanskje var det nettopp en framsynt, freudiansk glipp fra den russiske oversetteren? For fem år etter er mangelen på ordet «ikke» selve problemet. Vi ser på dem, og de ser på oss, som en trussel. Men der og da, i 2019, var stemninga god. Selv om russerne hadde invadert Krym og støttet et opprør i Ukraina fem år før, måtte verden gå videre og krigshistorien ikke glemmes. «Det er en tid og et sted for alt», skrev jeg i en kommentar.
Naivt? Ja, kanskje, for samtidig som vi i nord feiret våre felles bånd med Russland i Kirkenes, skamroste folk-til-folksamarbeidet med russerne på den andre siden, og norske myndighetspersoner sang ut sine takksigelser for kjeppjagingen av nazistene, gled deler av russernes ubåtstyrke ut fra sine posisjoner på Kolahalvøya noen mil lenger øst. Flåten forsvant ut i Barentshavet og inn i Nord-Atlanteren med USAs folkerike og mektige østkyst som potensielt mål. Mens Lavrov smilte på torget, viste Russland sitt sanne ansikt ute på havet.
Les også: De siste restene «våre verdier» døde i et bombekrater i Gaza, skriver Linn Stalsberg
Jeg var selv i Finnmark under jubileet. Som deltaker på kurset «Du vet ingenting om krigen» i regi av Barents Press, reiste jeg rundt mellom Øst-Finnmark og Murmansk. Kurset skulle gi norske og russiske journalister kunnskap om krigen i nord. Ja, vi lærte mye om krigen, om «den glemte krigen». I tre lange år fra Hitlers angrep på Sovjet sommeren 1941, ble det utkjempet voldsomme kamper i området mellom Kirkenes og Murmansk. 100.000 sivile og soldater kan ha mistet livet.
Her raste selve verdenskrigen. Bare i lille Kirkenes gikk flyalarmen over 300 ganger. I bitende kulde sloss sovjetiske styrker, blant dem mange ukrainere, en desperat kamp med ryggen mot veggen. Målet var å redde Murmansk fra å falle i tyske hender. Den isfrie havna fikk en enorm strategisk betydning. Uten den og de allierte konvoiene ville Sovjets muligheter for å stå imot på østfronten vært nesten umulig. Krigens utfall lå derfor i potten ved Nordfronten.
Men vi lærte enda mer om vår egen bevisstløshet overfor for annekteringa av Krym og det som skjedde inne i Ukraina, om Putins bruk og misbruk av historien, og russernes tentakler inn i Norge. Fem år etter er det ingen tvil om at vi ble utsatt for og ble del av russisk propaganda, med i et slags spill. Lederen for den russiske delegasjonen, som viste vei mellom de mange monumentene over unge, døde sovjetrussere i Dødens dal, var en ung mann tilknyttet Det russiske geologiske selskap. Organisasjonen er nært tilknyttet det russiske militæret og Putin har vært styreleder.
Ikke lenge etter at ordfører Rafaelsen, som med en mulig inkluderende intensjon, hadde hevdet at Kirkenes var russernes by, kom den spiondømte Frode Berg tilbake til Kirkenes etter lang tid i russisk fengsel og sa at russerne i bunn og grunn hadde full kontroll over hva som skjer i Kirkenes og i de tilliggende grenseområdene.
Les ogås: Det nasjonale forsvaret mot slike påvirkningsoperasjoner sitter i folks hoder, skriver Hedda Langemyr
Fra det store hotellet i Kirkenes der Nabokonferansen gikk av stabelen, husker jeg aller best de påfallende mange, unge russiske patriotene i beige uniformer og marsjstøvler. De var medlemmer av en organisasjon som ble støttet av det russiske forsvarsdepartementet, og drillet i våpenbruk og fysisk fostring. Målet var at ungdommene mellom 8 og 18 skulle telle minst en million innen 2020, og der gikk de rundt, midt blant oss i frokostsalen. I dag er sikkert noen av dem blitt drept ved fronten i Ukraina. «Balansegangen mellom viktig kollektiv hukommelse og moderne nasjonalisme og militarisme er vanskelig», skrev jeg i avisa. Det skulle som kjent bli umulig og i februar angrep Russland Ukraina. Med historien som våpen.
Etter krigsutbruddet i 2022 har forskere ved Universitet i Tromsø aktivt problematisert vår naivitet overfor russerne. «Norge har blitt forsøkt dratt inn i en minneallianse med Russland uten å vite det sjøl», har historieprofessor Kari Aga Myklebost uttalt til NRK. «Når Sergej Lavrov har vært på frigjøringsmarkeringer i Kirkenes, har han lagt opp til fortellingen om at i Norge så skjønner man Russlands behov for å bekjempe nazisme og nynazisme», utdypet hun. Tilnærmingen har provosert mange i Øst-Finnmark, som har tatt det personlig.
I 2019 stilte vi opp med alt vi hadde. Kongen erklærte at vi «deler interesser og fremtidshåp». Statsminister Erna Solberg hadde også vært på statsbesøk i Russland samme år og møtt Putin. Tross Krym, tross Øst-Ukraina. Naive? I så fall var USA, Tyskland og Storbritannia, alle stormaktene som så det skje, og lot det skje, det også.
I 2024 ligger folk-til-folk-samarbeidet, som var offisiell norsk politikk og som preget Kirkenes og samkvemmet «med de andre» i tiår, i ruiner. Rykende livsløgner for mange som brukte liv og karrierer på optimisme, på humanisme, på troen og på håpet om en bedre verden bygd nedenfra. Alle bruer virker brent, men Russland forsvinner ikke. Russland vil fortsatt være vår nabo, som vi må forholde oss til og faktisk samarbeide med. Og alt tyder på at det vil forbli en aggressiv stormakt.
Les også: Fredsnasjonen Norge er blitt stilt overfor et umulig valg, skriver Lars West Johnsen
Vår felles historie, og lange fred sammen, kan igjen bli byggeklosser i en framtidig relasjon. For tross Putins mange feilvalg og autoritære verdenssyn, er kjernen den samme: Krigen ble vunnet i øst. Sovjetrussernes lidelser under Den andre verdenskrigen, enten de var russere, hviterussere, ukrainere eller baltere, er bortenfor all fatteevne. Et sted mellom 25 og 30 millioner mennesker døde. Det er et traume som selvsagt former et folk, et lands syn på sin omverden og dets politikk. Dette må også forstås. Og håndteres slik vi har gjort med avskrekking og beroligelse.
Stalins soldater var ikke frigjørere, de tok seg av fienden. Offensiven som begynte ved den såkalte Litsa-fronten inne i Sovjet 7. oktober 1944, presset de siste av Hitlers soldater av russisk jord. Da Finnmark ble frigjort, var Norge det sjuende landet sovjeterne sparket nazistene ut av. De andre seks forsvant bak en iskald mur.