Skjermkamp er klassekamp

Datteren min fyller snart ett år, og det er én ting hun ønsker seg mer enn noe annet: Mobiltelefon. Nei, jeg kødder ikke. Det finnes ikke en gjenstand som hun har mer lyst til å få kloa i. Ingen leker, ingen lekekamerater, kan måle seg med fargene, lyset, lyden, fra telefonen. Derfor må den plasseres langt utenfor synsfeltet til jenta. Hvis hun likevel får tak i den, hyler hun av fryd.

Jeg skjønner henne godt. Vi elsker endorfiner, alle sammen. Skjermene og de sosiale mediene er skreddersydde for å booste oss med dem. Appene og algoritmene er omhyggelig designet for å aktivere belønningssenteret i hjernen din, i hjernen min, i hjernene til barna våre.

Hvem trenger vel kaffe i morgensola, når algoritmene kan lokke fram lykkefølelsen? Hvem trenger å oppleve noe, når hele verden ligger der, her, foran deg, foran meg, i våre hender? Hvem trenger vel noen å snakke med? Mobiltelefonen tilbyr en åpen rømningsvei ut av den slitsomme hverdagen, det vanskelige livet.