Kommentar

Skjermkamp er klassekamp

La dem spise cookies! sa teknologikåte politikere. Nå vil de nye ludittene stenge kakeboksen.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Datteren min fyller snart ett år, og det er én ting hun ønsker seg mer enn noe annet: Mobiltelefon. Nei, jeg kødder ikke. Det finnes ikke en gjenstand som hun har mer lyst til å få kloa i. Ingen leker, ingen lekekamerater, kan måle seg med fargene, lyset, lyden, fra telefonen. Derfor må den plasseres langt utenfor synsfeltet til jenta. Hvis hun likevel får tak i den, hyler hun av fryd.

Jeg skjønner henne godt. Vi elsker endorfiner, alle sammen. Skjermene og de sosiale mediene er skreddersydde for å booste oss med dem. Appene og algoritmene er omhyggelig designet for å aktivere belønningssenteret i hjernen din, i hjernen min, i hjernene til barna våre.

Hvem trenger vel kaffe i morgensola, når algoritmene kan lokke fram lykkefølelsen? Hvem trenger å oppleve noe, når hele verden ligger der, her, foran deg, foran meg, i våre hender? Hvem trenger vel noen å snakke med? Mobiltelefonen tilbyr en åpen rømningsvei ut av den slitsomme hverdagen, det vanskelige livet.

Hvilket barn trenger en barnevakt eller lekekamerat, når Tante TikTok stiller opp? Sommerferien er lang. For barnet som har minst, og er mest alene, er den veldig lang. Skjermen lyser forlokkende mot den lille nesetippen. Vipps, så var sommeren forbi.

Den høyt utdannede middelklassen slipper billigere unna

Hva er det vi driver med? Hvor har vi vært de siste ti-femten årene? I en kollektiv paralyse, kanskje. Barn, ungdom, voksne. Politikere.

Én etter én våkner opp. Det demrer for oss at noe gikk tapt. Dagdrømmingen forsvant. Blikkontakten opphørte. Sinnet vendte seg innover. «Alla dessa push-varslar som kom och gick, inte visste jag att det var livet», sa Stig Johansson. Eller noe i den duren.

Vi bruker mye tid der, i skjermenes verden. Når var sist gang du ble fortalt en morsom historie som noen hadde opplevd på telefonen? Tilbake sitter vi som mindre interessante mennesker. Derfor gidder vi heller ikke å snakke med hverandre. Derfor griper vi på nytt etter telefonen.

Hit, men ikke lenger. De nye luddittene, teknologi-skeptikerne, sier stopp, steng kakeboksen. Vi har spist oss kvalme på cookies for lengst. Dystopien er nå, og fremtiden tilfaller tech-gigantene. I hvert fall hvis vi scroller viljeløst videre. Paralysen er byttet ut med paranoia. Og kanskje er ikke det det verste som kunne skjedd.

70 prosent av befolkningen ønsker 15-årsgrense på sosiale medier, viste en undersøkelse i Klassekampen denne våren. «Tid brukt på mobil og nett» kommer høyt oppe på listen over norske foreldres bekymringer overfor barna sine. Ungdommen scroller seg i søvn. 94 prosent av ungdomsskoleelevene og 76 prosent av barneskoleelevene sier at de spiser foran skjermen daglig.

Les kommentar: Kinas utilslørte ambisjon er å erstatte USA som verdens ledende supermakt

Barna snublet inn i framtida med nesa ned i en skjerm. Hvem var det som dyttet dem? Teknologikåte politikere og skoleeiere? Noen var redde for «å ikke henge med i tiden», så de delte ut nettbrett til barna og kalte det «digital kompetanse». iPads var fremtiden og alle skulle få. Ikke fordi det var bedre, men fordi det var billigere, enn bøker.

Men ikke gratis. For noen år tilbake varslet Harstad kommune at de ville kutte to lærerstillinger for å finansiere iPads til elevene. Et hån mot læreryrket, sa Utdanningsforbundet om forslaget. Men hvem bryr seg vel om lærerne, de som skal ha kustus på våre digitale prøvekaniner? I 2023 ble 35 prosent av grunnskolene regnet som heldigitale, selv om bare tre prosent av lærerne ønsker det slik.

iPad, av alle ting? En dårlig versjon av en PC? Hadde sjefen min sagt at jeg heretter måtte utføre jobben min fra en iPad, så hadde jeg gått ut døra og aldri sett meg tilbake. Men for spede rygger ligger iPaden lett i ryggsekken. Og luddittene advarer: den samme sekken fylles nå med porno og pedofili og kokain og vold og radikalisering. Ditt barn er aldri mer enn tre tastetrykk unna.

Det går nok fint, likevel. Vi kan lære barna nettvett. Men så var det å faktisk gjøre det da. Færre norske barn sier at foreldrene deres snakker med dem om nettbruk, sammenlignet med de fleste andre europeiske land. Det kommer fram i rapporten EU Kids Online 2020.

Den digitale dannelsen er ikke alle forunt. Ikke alle har foreldre som kan navigere i appene, eller vokte telefonen etter leggetid. iPaden er kanskje ikke barnas undergang i møblerte hjem med bokhyller.

Tilgang på lik teknologi skulle utjevne sosiale forskjeller, ble det sagt, men hva skjedde? En svensk studie fra 2019 viser at elevene fikk dårligere resultater i matematikk på skoler hvor elevene fikk hver sin datamaskin. Men dette gjaldt bare for barna som hadde foreldre med lav utdanning.

Ungdom fra familier med lavere sosioøkonomisk status har også flere negative opplevelser på sosiale medier. Samtidig ser vi at den digitale modenheten er størst der foreldrene tjener mest. Teorien om at tilgjengelighet til skjerm bidrar til sosial utjevning, slår sprekker. Det digitaliserte samfunn har ikke bare en rekke negative effekter for individer. Det forsterker også sosiale forskjeller. Skjermkamp er klassekamp.

Den høyt utdannede middelklassen slipper billigere unna, men også de strever. I sommer gikk jeg forbi en villa i Oslo, og utenfor sto det to småjenter. Hun ene var rundt fire år, hun andre dobbelt så gammel. «Jeg vil også se!» sa den minste jenta. Den eldste tittet opp fra mobiltelefonen sin. «Ok, du skal få se... men først må du dra opp genseren din», svarte hun kontant, nærmest proft. Bar hud, knips, så var bildet i boks.

Hva skulle hun bruke bildet til? Jeg aner ikke, men vi vet jo at barn ned i åtte års alder tar nakenbilder av seg selv og selger dem på Snapchat. Samtidig sitter tech-gigantene og kineserne og ler av oss.

Les også: Vi må jobbe enda smartere, skriver Kjell Werner

Hva er løsningen? Skal vi dra ut pluggen, stenge internett, jage ut de digitale demonene? Nei, det finnes nyanser også i denne debatten. «En gjenganger er at foreldre kun spør barna hvor lenge de har vært på skjerm, ikke hva de har gjort på nett», sier Elisabeth Staksrud, professor i medievitenskap ved UiO, til Aftenposten. Det er mye fokus på skjermtid i norske hjem. Skjermbruk er minst like viktig.

Å gjøre noe med barnas skjermavhengighet kan dessuten bli vanskelig for den som ikke tar et oppgjør med sin egen.

Regjeringen har nedsatt et skjermbrukutvalg, og på senhøsten kommer de endelige anbefalingene. Statsminister Støre har allerede varslet at det kommer en absolutt aldersgrense for sosiale medier. Regulering er alltid kjipt. Fallgruvene er mange. Kritikerne mener det at aldersverifisering vil bli både praktisk og teknisk vanskelig.

Klart det blir vanskelig. Politikk er vanskelig. Fattigdom, klimaendringer, eldrebølgen – alt dette er vanskelig å håndtere. Vi prøver likevel.

Tiden går alltid fremover. Den teknologiske utviklingen går alltid fremover. Samfunnsutviklingen kan gå tilbake. Vi kan bli et mindre modent, mindre moralsk og mindre menneskelig samfunn hvis vi ikke stopper opp og spør oss hvor vi er på vei.

Vi trenger ikke å stenge kakeboksen for godt, men vi kan, og vi bør, begrense tilgangen. Barn, ungdom, voksne, trenger mer tid utenfor skjermen. Mer tid til å kjenne sola streife ansiktet, høre fossen bruse, se humla suse, der ute i sommeren. Mer tid til hverandre. Disse øyeblikkene kan lokke fram endorfinene, de også. Hvis vi lar dem.

Les kommentar: Skjerm oss fra skjermene, skriver Lars West Johnsen

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen