Fratelli d’Italia i Italia. Fidesz i Ungarn. Lov- og rettferdighetspartiet i Polen. Sverigedemokraterna i Sverige. Sannfinnene i Finland. Vox i Spania. Frihetspartiet i Østerrike. Partij voor de Vrijheid i Nederland. Ytre høyre-partier i Slovakia, og i EU-parlamentet.
Vi er blitt vant til dette. I den grad man kan bli vant til noe sånt. At nasjonalistiske og ytre høyre-partier vinner terreng. I en rekke europeiske land har de marsjert inn i maktens korridorer. I andre land er de fortsatt på vei.
Da er det godt å finne et hvileskjær blant de mange ytre høyre-bølgene. I den grad vi i kan kalle dette et hvileskjær. Det franske valget gir grunn til lettelse, men også bekymring.
Det hele startet for nøyaktig én måned siden. I det fatale EU-valget 9. juni fikk ytre høyre-partiet Nasjonal samling (RN) dobbelt så høy oppslutning som president Emmanuel Macrons eget parti Renaissance. Samme kveld varslet Macron at han lyste ut nyvalg i Frankrike. Hans politiske pokerspill kom brått på de fleste. Det var selvsagt meningen.
Da er det godt å finne et hvileskjær blant de mange ytre høyre-bølgene
Macron visste godt at EU-valgene så ofte preges av proteststemmer. Derfor stilte han velgerne til veggs med et spontant nasjonalt valg. Slik kunne han både demonstrere makt, og oppnå mer makt. I slutten av juni sa 70 prosent av franskmennene sa seg misfornøyde med jobben han gjorde, viser tall fra Poll of polls. Som upopulær president kunne han derfor tjent på å fremstå handlekraftig. Noe han i mindre grad har gjort de siste to årene, siden Macron har måtte søke flertall til både venstre og høyre. Macrons drømmescenario etter nyvalget var nok å få tilbake det absolutte flertallet som han mistet i 2022. En fjern drøm, med andre ord.
– Presidentens mål med denne beslutningen var å splitte høyre- og venstresida samtidig, fortalte Frankrike-kjenner og førsteamanuensis Franck Orban til Dagsavisen. Hadde planen funket, kunne Macrons ettermæle blitt oppsummert med to ord: politisk geni. Det er likevel ikke til å fatte at Macron spilte så høyt med Frankrikes skjebne.
Les også: Naturtap til hyttebygging har rett og slett blitt eit enormt problem, skriver Trine Østereng.
Nøkkelen til regjeringskontorene dinglet rett foran nesa til ytre høyre-partiet RN. Her snakker vi om et klart innvandringsfiendtlig og euroskeptisk parti. Som vil inngå tettere samarbeid med Russland. Ledsaget av frontfigurer som stadig har måttet gå ut å vaske og male bort brunbeisede flekker fra partihuset sitt. I et fåfengt forsøk på å fremstå som et halvveis anstendig alternativ til det etablerte.
Det franske ytre høyre-partiet jublet etter den første valgomgangen 30. juni. RN ble det klart største partiet med 33,2 prosent oppslutning. Mange spådde at RN, sammen med sine allierte, ville oppnå rent flertall etter siste valgrunde. Marine Le Pen og hennes protesjé Jordan Bardella kunne nesten ta og føle på makten. Sistnevnte nærmest dirret etter å bli statsminister. Som den første fra ytre høyre siden 1815, med unntak av Vichy-regimet under 2. verdenskrig. Men Bordella blir neppe den nye vinen på statsministerens kontor. Til manges skuffelse, inkludert Vladimir Putin.
Splitt-og-hersk-strategien til Macron feilet. Venstresidens samlingsstrategi funket.
President Macron forutså ikke at den politiske venstresiden skulle klare å samle seg på så kort tid. Der tok han feil. Sosialister, sosialdemokrater, kommunister og de grønne samlet rekkene. I løpet av tre dager var Nouveau Front Populaire, Den nye Folkefronten, et faktum. Før andre valgomgang trakk venstrekoalisjonen over 200 kandidater i ulike valgdistrikter. Dette for å styrke vinnersjansene mot RN-kandidatene.
Splitt- og hersk-strategien til Macron feilet. Venstresidens samlingsstrategi funket. I siste øyeblikk reiste en haug med sofa-sosialister seg opp til maktdemonstrasjon. For to år siden var valgoppslutningen i Frankrike den dårligste siden 1969. Søndagens valgdeltakelse ble den høyeste siden 1981.
Sofa-sosialistene inntok stemmeurnene, og de sa: Ytre høyre? Ikke faen. RN ble overraskende spilt ut på sidelinja. Med klart lavere oppslutning enn spådd havnet de langt unna et rent flertall. Til manges lettelse.
Like uventet steg venstresidens koalisjon fram som en slags valgvinner. Natt til mandag ble det feiret med fyrverkeri, jubel og gledesrop i franske gater.
Det er likevel grunn til å være bekymret. Ytre høyre kom farlig nær regjeringsmakt i Frankrike. Med en skokk av velgere i ryggen har Nasjonal samling fått solid fotfeste på fransk jord. I parlamentet har partiet inntatt et betydelig antall seter: 143 av 577. Selv om tallet kunne vært verre, er trenden nedslående. Dessuten har RN ingen planer om å gi seg nå. Søndag kveld sa Le Pen at hun ser spirene til «morgendagens seier i dagens resultat».
Det verst tenkelige scenarioet ble avverget i denne omgangen. Frankrike står likevel ikke i en politisk drømmesituasjon. Ingen av alliansene har flertall i nasjonalforsamlingen. Det skal godt gjøres å få en styringsdyktig regjering på plass, enten denne består av et mindretall eller et flertall. I fransk politikk har man dessuten lite erfaring med å danne koalisjonsregjeringer. Et forsøk på koalisjon kan fort ende med kollisjon.
På venstresiden kan bakrusen melde seg. Valgalliansen som ble dannet i rekordfart består av et bredt politisk spenn. Ingen vet om «den nye Folkefronten» vil overleve. I dagene som kommer vil det bli kamp om både statsministeren og regjeringsmakten.
Mye står på spill, og Frankrike er ikke et hvilket som helst land. Vi snakker om en europeisk stormakt. Med fast plass i FNs sikkerhetsråd, og med en ledende rolle i NATO. Vi snakker om EUs nest største økonomi. Verdens syvende største. Vi snakker, ikke minst, om Europas mest tradisjonsrike demokrati.
Protest er en del av den franske folkesjela. Protesten rettes ofte mot det etablerte, men denne gangen traff den også ytre høyre midt i fleisen. Mange stemmer ble nok først og fremst motivert av å holde Nasjonal samling borte fra makta. Den franske venstresiden kan derfor ikke slå seg til ro med seieren. Ved neste korsvei bør franskmennene ha fått noe mer å kjempe for. Ikke bare imot.
Les kommentaren: Er kvinner for kresne i jakten på kjærligheten?
