274 palestinske liv gikk tapt, 700 ble skadet, da israelske spesialsoldater befridde fire gisler på Gaza. Nær 1000 døde eller ødelagte liv på noen minutter. Én israelsk soldat skal ha blitt drept. 1000:1 − dette forholdstallet sier alt om Israel, deres syn på fienden og denne krigens vanvittige mangel på proporsjonalitet.
Angrepet lørdag var en gedigen suksess, blant de mest vellykkede operasjonene så langt i krigen. Hvis man er israeler. For palestinerne var det atter en gedigen tragedie.
Det hele ble gjort med «kirurgisk presisjon», het det fra militært hold i Israel. Så kompleks og avansert var redningsaksjonen at den ble sammenlignet med hjerneoperasjon. Hvis man ikke var palestiner. For de 57 kvinnene og 64 barna − ifølge palestinske helsemyndigheter − i flyktningleiren som ble rammet i kryssilden og drept, var det et hodeløst inngrep med hammer og sag. Blodig og dødelig.
Det ligger ikke ubetydelig kynisme bak en slik strategi
Operasjonen ble ikke gjort i dekke av nattens mørke, men gjemt bak hverdagens liv og relative trygghet, i dagslyset, bak flyktninger og kaos. For selv å løpe minst mulig risiko, ble faren dyttet over på palestinske flyktninger. For å beskytte de israelske soldatene ble det skutt granater og sluppet bomber fra jagerfly inn i det overbefolkede området. Det ligger ikke ubetydelig kynisme bak en slik strategi.
Fortsatt holdes rundt 120 gisler av Hamas. Hvis det er statsminister Benjamin Netanyahus plan å frigi alle disse før han setter seg til forhandlingsbordet, skal det dø veldig mange palestinske barn før omstendighetene er slik at han vil vurdere en fredsavtale. Med det samme forholdstallet som i lørdagens angrep, 274 drepte i bytte mot fire gisler, skal det ofres 8220 palestinere for å løslate alle de israelske gislene. 21.000 skal skades, mange av dem for livet. 30.000 mennesker må altså dø eller lemlestes før Israel har nådd sitt mål.
Les også: Det er all grunn til å være varsom med retorikken om «Norge som et kristent land»
USA har den siste uka presset på for å få på plass en våpenhvile. Avtalen som betyr at gislene frigis og Israel trekker seg tilbake fra Gaza, har fått stor støtte internasjonalt. Også Hamas er positive. Men statsminister Netanyahu avviser dette. Israel vil ikke slutte før fienden Hamas er knust. Det skal være kravet fra krigsregjeringens mest ytterliggående krefter, som også truer Netanyahus posisjon hvis han ikke gjør som de sier. Statsministeren er selv et gissel av ytre høyre.
Nå har regjeringens mer moderate krefter fått nok. Søndag meldte opposisjonslederen Benny Gantz, tidligere forsvarssjef og forsvarsminister i Israel, at han og hans parti ikke lenger kan bidra til en krigsregjering som kun har plan for en krig uten ende på Gaza.
Det er et signal om gryende splittelse i Israel og om at sentralt plasserte krefter i Israel nå innser at man må få slutt på krigen. Dette reflekterer politisk også stemningen blant mange vanlige israelere: Man støtter krigens formål, men har mistet troa på Netanyahus strategi. Gantz har krevd en konkret exit-plan av Netanyahu, og satt for tre uker siden ei dødlinje. Statsministeren har ikke kommet opp med tilfredsstillende svar.
Les også: Historieløs logikk om Israel
For palestinerne er det gode nyheter at regjeringen sprekker, men en enda mer høyreorientert ledelse i Israel, lover ikke godt for virkeligheten deres. Israels respekt for palestinske liv blir ikke høyere. Viljen til brutalitet mot sivile styrkes. Det kan bli verre før det blir bedre. Hvis det blir bedre.
Gantz oppbrudd er en oppsiktsvekkende vending, men samtidig endrer det ikke på de politiske realitetene. Netanyahus koalisjon har fortatt et flertall i Knesset. Men for Israels mange kritikere av Netanyahu, gir det håp om politisk forandring og reelle fredsforhandlinger. For Gantz er det strategisk viktig å fjerne seg i tide fra Netanyahu og en krig som nå ikke har en synlig slutt og eller troverdig fredsløsning − en plan for etterkrigstidas Gaza.
Det er ikke valg i Israel før høsten 2026. Men i gatene gjaller krav om nyvalg. Og nå leder den populære Gantz på målingene. Spillet om etterkrigstidas Israel er i gang.
Kommentar: Hvis EU-valget var en seier for demokratiet, vil jeg helst slippe å se hvordan et nederlag ser ut (+)
