Det har nå gått ett år siden Oslofjorden var dominert av verdens største hangarskip. Noen ble skremt av synet av USS Gerald R. Ford. Som en påminnelse om verdens dype alvor, og ikke minst at også lille, fredelige Norge var del av denne virkeligheten. For andre var det manifesteringen av selve tryggheten som ligger i rå makt. Og USA.
Anløpet til Norge sammenfalt med at Oslo var vertsby for utenriksministermøte i Nato. Selveste Jens Stoltenberg var i hjembyen og ble hyllet som en internasjonal superstjerne. Som han dessverre er blitt. Sola skinte på hovedstaden, på vår alles Jens, på Nato og på fremtiden. Finland var blitt medlem, Sverige på vei inn. En varm, deilig mai forførte oss og det var optimisme i lufta. Om at krigen i øst sto foran en avgjørende sommer. Om at det skulle bli mulig å legge marerittet bak oss.
Les også: «Klassesamfunnet er knapt tydeligere enn på flyturen. Også for barn»
Natos generalsekretær Stoltenberg ga i Oslo full støtte til Ukraina. Krigen i øst skulle vinnes, og Ukraina bestå som suveren nasjon. Og landet hørte hjemme i Nato. Etter at krigen er vunnet. Signalene kunne knapt bli sterkere enn de som ble sendt til Kyiv. Og Moskva. Og under dagene i Oslo ble det klart at Vesten skulle ta nye steg i sin støtte til de tappert kjempende ukrainerne. Flystøtte var vårens melodi og endelig skulle det sendes F16-jagerfly. Jo da, det er våre gamle fly, men skulle likevel være mer enn nok til å hamle opp med russerne.
Et sterkere Nato gir ikke et sterkere Ukraina
«Vår har blitt til full sommer på det europeiske kontinentet. Ukrainerne samler krefter til det store støtet østover, for å presse russiske styrker ut av områder de har stått i siden 2014 og gjenerobre territoriet som er rettmessig deres», skrev jeg i en kommentar. Europeisk historie er full av avgjørende krigssommere. Sommeren 2023 ble ikke en av dem.
Sommeren 2024 kan bli det. Men nå er rollene snudd på hodet. Russerne er på offensiven, ukrainerne sliter tungt. Forbruket av våpen og materiell er større enn man klarer å erstatte. De beste soldatene er drept. Slitasjen på frontsoldatene er knapt bærekraftig, og å trene opp nye tar tid. Råstoffet mennesker tar slutt. Også er russerne blitt smartere. Og dyktigere.
De har lært, de har tilpasset seg og industrien hamrer ut våpen. Vestlig spekulasjon om russisk kollaps, var grunnløs. Nå maler den russiske krigsmaskinen seg tilbake innover Ukraina. Et titall mindre byer er tatt. Og selv om ikke millionbyen Kharkiv står i fare for å falle, når russisk skyts den symboltunge byen. Russerne har vist i Ukraina, men også i Aleppo og Groznyj at de skruppelløst kan pulverisere byer. Uten tanke på menneskene, kulturen og historien byene er bærere av.
Les også: Trond Giske: – Nei, det går jo ikke bra nok (+)
Nato har paradoksalt nok blitt enda mektigere av Russlands krig det siste året. Sverige og Finland har sluttet seg til laget, stadig flere Nato-land lever opp til forpliktelsen om å bruke to prosent av sin økonomi på forsvar. Norge er blant dem etter kraftig økning av budsjettene denne våren. I regjeringens langtidsplan for Forsvaret er det foreslått å bruke 600 milliarder mer de neste 12 årene. Vår kollektive forsvarsevne − og trygghet, vil mange hevde − er betydelig styrket. Nato strutter av kraft. Militarismens logikk har vunnet hodene, om ikke hjertene, i Europa.
Like paradoksalt er det at dette ikke hjelper Ukraina i deres desperate kamp. Et sterkere Nato gir ikke et sterkere Ukraina så lenge alliansen ikke involverer seg direkte. Aller mest har vi i møte med truslene fra aggressive russere og den nye iskulda i Europa hjulpet og trygget oss selv − mot faren for at krigen kommer hit. Ganske så ukoordinert og tilfeldig er det sendt våpen fra USA og Europa − flere titalls land. Om ikke alt av utstyr er gammelt, er det lite som fungerer sammen. En mengde ulike våpen og -systemer er sendt østover. Hver med sitt unike opptreningskrav, og behov for reservedeler og vedlikehold. Logistikken må være et mareritt. Gavmildheten en belastning.
Les også: Når kommer feriepengene, og hvor mye får du?
En som følger utviklingen tett forteller meg at det antas at halvparten av det utstyret som er lovet Ukraina ennå ikke har kommet. Og av det som har ankommet, er 25 prosent ubrukelig. Fienden på den andre siden er bare ett militært system. Flyten av materiell fra vest til øst er, satt på spissen, ikke drevet av Ukrainas behov, men av hva Vesten har hatt til overs.
Tross vår styrke beveger Vesten seg sakte. Demokrati er prosess, det er uenighet og diskusjon. Og det har ironisk nok stått i veien for å gi Ukrainas kamp for sitt demokrati den nødvendige hjelpen. EU er ikke én enhet som taler med én stemme, og USA er delt som aldri før. Etter de gode dagene i Oslo i fjor, gikk støtten fra amerikanerne i stå og Midtøsten i lufta. Alarmen gikk ved juletider og først i april ble politisk kaos forløst og penger frigjort til Ukraina i Washington. Lenge var mangel på ammunisjon det største problemet. Når den endelig kom, var kanonene skutt i filler av russisk artilleri. Krigen i øst er en gedigen, bunnløs kvern som sluker og knuser kjøtt, kanoner og kapital.
Kommentar: Donald Trump trekkes gjennom søla. Og kommer opp like ren
Vesten har somlet, momentet som var der i mai i fjor, forsvant. Russerne vinner nå på slagmarken, president Putin har koblet grepet om Georgia, og EU-valget i juni og presidentvalget i USA i november innebærer betydelig politisk risiko for at viljen til å støtte Ukraina blir dramatisk svekket. Og i disse dager møttes president Putin og Kinas leder Xi igjen i Beijing. De to har truffet hverandre over 40 ganger. Det begynner å se faretruende ut som et ekte, sterkt vennskap.
«Men hva skjer hvis ukrainerne mislykkes og russerne får oppleve seierens sødme? Er det krefter og mannskap til atter en ukrainsk offensiv? Og ikke minst hva er de politiske konsekvensene hvis de slås tilbake og fronten og krigen fryser til», spurte jeg videre i min kommentar etter de varme maidagene i fjor.
Dette gjelder fortsatt. Tross russiske fremskritt, er det intet nytt fra østfronten. Ved fronten har sannsynligvis ingen av partene krefter til å vinne et avgjørende slag. Da blir det et spørsmål om økonomi, vilje og tålmodighet: Hvem har mest å helle på med i kverna i Ukraina?
Kommentar: Der sannheten går for å dø
