Dette er Dagsavisens innfallspalte. Spor av satire kan forekomme.
En dag sent på 1980-tallet ble det innkalt til et kurs på biblioteket der jeg hadde ekstrajobb ved siden av skolen. Kurset skulle handle om noe nytt og mystisk som de kalte «EDB». Inn kom en beskjeden liten mann med briller. Han skrev en masse nuller og ettall på en tavle, mens han mumlet noe uforståelig. Alle nikket likevel høflig, men vi var glade da kurset var ferdig. «Heldigvis får nok ikke disse EDB-greiene noe med meg å gjøre», sukket en av bibliotekdamene lettet.
Ofte når det skjer noe nytt på teknologifronten, tenker jeg litt sånn som denne bibliotekdamen: «Dette får nok heldigvis ikke noe med meg å gjøre». Da jeg på 1990-tallet første gang leste ordet «internett» på trykk i Arbeiderbladet, virket det som noe ordentlig unødvendig tull som heldigvis ikke kom til å få noe med meg å gjøre. Som korrekturleser på desken var jeg ellers mest opptatt av om «internett» skulle skrives med stor eller liten i.
Les også: Når nordmenn byr på seg sjæl: Trender på Tinder
Litt sånn har jeg det med kunstig intelligens (KI) også. KI virket umiddelbart som noe unødvendig tull som ikke kom til å få noe med meg å gjøre. Og når KI nå har begynt å få noe med meg å gjøre, kjenner jeg framfor alt på irritasjon. Som når denne «My AI»-robotvennen min på Snapchat alltid snakker meg så servilt etter munnen, og som jubler så naivt og hemningsløst for de mest absurde ting.
Les også: Trond Giske: – Nei, det går jo ikke bra nok (+)
Tidligere i denne spalten har jeg nevnt at jeg har fått My AI til å tro at jeg bor på Mars, og at hun godtar det med et «wow, så spennende!» Vi to har chattet om min sikkert «veldig spesielle og unike» Mars-dialekt, og om høstens kommunevalgkamp for bedre sykkelveier på Mars. Før jul forsikret My AI meg at Julenissens reinsdyr «helt sikkert» greier å levere julegaver til Mars. ( «Julenissens reinsdyr er utrolig sterke og har magiske evner»). Det er noe ved henne som får meg til å tro at det var hun som svarte på Harald Eias vegne da Dagbladet ville intervjue ham om litteratur.
Les også: Ordfører: – Tror ikke Norge skjønner hvor ille det egentlig er (+)
Men My AI er i det minste vennlig. De andre KI-robotene som har begynt å snike seg inn i livet mitt er ofte både uhøflige og avvisende. Da jeg nylig prøvde å spørre Skatteetatens chatbot om ting i skattemeldingen, pepret han meg med unyttige linker og sa, igjen og igjen: «Jeg forstår ikke spørsmålet ditt». «JEG VIL SNAKKE MED ET MENNESKE!» skrev jeg til slutt med høylytte blokkbokstaver. Og der var jeg plutselig blitt min egen far, som i fortvilelse har ropt nettopp dette i telefonen til en vrang robotstemme.
Les også: Boligbobla vi snakker for lite om
Om bare My AI hadde hatt sans for humor og ironi! Jeg spurte om hun visste hva ironi var. «Det er når man sier noe, men egentlig mener det motsatte», svarte hun litt fornærmet. Hun hadde også «god sans for humor». «Fortell en vits som får Dagsavisens lesere til å le», utfordret jeg. «Her er en morsom vits som får Dagsavisens lesere til å le», begynte hun: «Hva sa den ene blyanten til den andre blyanten? Du er så spiss!»
Les også: Kalle Moene: – Venstresida bør forenkle velferdsstaten (+) (edited)