Kultur

Finalen i Malmö kan være enden på visa for Eurovision

Lørdag kveld vil stemmene og Israels endelige plassering avgjøre om Eurovision har en framtid.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Vi er inne i er et skjebnedøgn for en av de morsomste, villeste og mest gledesfylte europeiske tradisjonene vi har. Si hva man vil om norske Melodi Grand Prix og europeiske Eurovision Song Contest, men få arrangementer har opp gjennom den nyere (TV-sendte) historien vært så samlende og frigjørende som denne musikkonkurransen. Tilhengerne elsker å elske den, haterne elsker å hate. Og begge leirer er enige i uenighetene. På det viset er Eurovision blitt et demokratisk reisverk ulikt noe annet. I år vakler det, og diskvalifiseringen av Nederland gjør det ikke bedre.

De siste døgnene har algoritmene på sosiale medier gitt signal om at alle kommer til å boikotte årets Eurovision. Det sier selvsagt litt om hva jeg følger på sosiale medier, men desto mer om hvilket trykk det er rundt årets Eurovision og finalen i Malmö. «Dritmusikk, jeg har noen LP-er jeg skal spille meg gjennom», har vært et av omkvedene. «Jeg nekter å bruke av tiden min til dette», har vært et annet, da med adresse Israel og deres deltakelse i Eurovision. Begge argumentene kjøper jeg. Har sikkert sagt noe lignende selv innimellom. Men i år er det annerledes.

Det er en ærlig sak å ikke like musikken. Å vurdere boikott av et arrangement som slipper til underholdningen mens sivile, blant dem mange barn, blir drept, er dessuten en sunn ryggmargsrefleks. Særlig når den ene artisten som stiller til start representerer den sterkeste parten i den aktuelle konflikten, og i tillegg seiler opp som en favoritt i en konkurranse arrangørene fortsatt insisterer på at er apolitisk.

Les også: Sveits, Kroatia - og Gåte. Slik vurderer vi låtene i Eurovision-finalen (+)

Artisten Eden Golan er i utgangspunktet uskyldig oppi det hele. Hun har fått det svært mange vil mene er hennes livs sjanse, i likhet med alle andre artister som kommer til finalen i Eurovision. Problemet er hva, og hvem hun representerer. Hamas-angrepet 7. oktober i fjor var grusomt og uakseptabelt. Fortsatt er situasjonen for de resterende israelske gislene uavklart. Men Israels blodige gjengjeldelsesaksjoner i Gaza kan knapt sammenlignes med noe i nyere tid. Og det er bildene og rapportene herfra som treffer Eurovision som en bredside. Eden Golan kan ikke ses på som nøytral ned et slikt bakteppe.

Hvorfor Den europeiske kringkastingsunionen EBU ser annerledes på Israels deltakelse i årets Eurovision enn de så på Russland etter invasjonen av Ukraina i 2022, er en regle av ansvarsfraskrivelser som er for omfattende å ta her, men hovedargumentet til EBU og medlemmene deres, blant dem NRK, er at Eurovision er en konkurranse mellom allmennkringkastere og ikke mellom stater.

Eurovision.

Sant nok, men staten står som regel på eiersiden i en allmennkringkaster. I Norge er Kulturdepartementet NRKs eier og generalforsamling. Selvsagt kan og skal ikke de diktere hva NRK bør gjøre i denne saken. Den norske regjeringen er ikke medlem av EBU. Det er det NRK som er. Men på samme vis som Gåte representerer Norge gjennom EBU-medlemmet NRK, representerer Eden Golan Israel gjennom det israelske EBU-medlemmet KAN.

Derfor vil Benjamin Netanyahu hylle Golan, slik den norske kulturministeren selvfølgelig bør hylle Gåte når de gjør det bra. Eurovision er ikke apolitisk, og har heller aldri vært det. Det er en konkurranse mellom folk og nasjoner, men også om verdier, rettigheter og frihet. I år er det mer enn noensinne et spørsmål om moral og fornuft i en konflikt hvor over 34.000 sivile skal være drept i angrepene på en innestengt landstripe folk ikke kan flykte fra.

Flere morgener har jeg tatt turen opp til NRK sånn cirka når folk kommer på jobb. Engasjementet og forsakelsene blant aktivistene som siden januar har stått der og krevd at NRK skal presse EBU til å utestenge Israel fra årets Eurovision, burde fått en Fritt Ord-honnør. NRKs ledelse som kjører inn i garasjene på baksiden for å slippe å se aktivistene i øynene, levnes på ingen måte samme ære.

Les også: En stille kampsang for Palestina (+)

NRK har siden opprettelsen vært blant det norske demokratiets fremste taburetter. Nå har dagens ledelse fjerne et trinn eller to på stigen. Ikke ved å bestride aktivistenes rett til å demonstrere, men ved å ikke anerkjenne ytringene i ordskiftet gjennom å møte dem. Og gjennom en rungende unnvikelse fra å selv ta standpunkt i saken.

Eurovision-finalen i Malmö blir lakmustesten på både EBUs og sangkonkurransens troverdighet og framtid. Om Italias «glipp» rundt avsløringen av stemmeprosenten på Israels sang under delfinalen torsdag er riktig, er vi vitne til en mobilisering for Israel som få her hjemme hadde sett for seg. Men Norge og Norden er annerledesregionen i dette spørsmålet. I andre deler av Europa er ikke konflikten mellom Israel og Hamas like politisk potent, eller rett og slett ikke en del av dagsordenen.

Palestina-demonstranter forsøker å ta seg inn i Eurovision Village, ifølge Aftonbladets reporter på stedet. Foto: Johan Nilsson / TT / AP / NTB

En sangkonkurranse som Eurovision er selvsagt en liten brikke sett opp mot bakkeinvasjon og bombetokt, flyktningstrøm og humanitær krise. Men i år har dette tilsynelatende overfladiske paljettsirkuset blitt det symbolet alle parter leter etter i en krigssituasjon, et middel for propagandaapparatet og det storpolitiske spillet. Eden Golan blir enten hun vil eller ikke en personifisering av denne brikken. Det burde EBU og deres medlemmer skjønt og tatt konsekvensen av. Nå er det for sent.

Les også: Gåte – slik begynte det (+)

Det er forståelig at mange ønsker å boikotte årets Eurovision. Her i Norge vil en boikott ramme seertallene til NRK og deres eierskap til programmet. Samtidig får de som ønsker å benytte vakuumet som oppstår i en boikottsituasjon, fritt leide til å bruke kollekten på stemmer til Israel. Palestina er ikke en stat med en representant man kan stemme på i protest. Skal man demme opp for mobiliseringen for Israel i Eurovision, er deltakelse og stemmer på alle andre land, som favorittene Kroatia og Sveits, den eneste veien å gå.

Søndag kan Europa våkne opp til at Israel har vunnet Eurovision. En finale i Jerusalem eller en annen israelsk by om et år, med det som skjer og vil skje i lang tid i Gaza, er en umulig tanke. Finalen i Malmö i år er i seg selv skandalepreget. Skrammen blir ikke mindre av at Nederland ble diskvalifisert på finaledagen. Artisten Joost Klein skal være under etterforskning av svensk politi etter en klage fra et kvinnelig medlem av produksjonen. Kleins reaksjon etter at Eden Golan fikk et spørsmål om Israel under en pressekonferanse torsdag, har også fått mye oppmerksom. Men om Israel vinner og står igjen som arrangør neste år, vil det trolig bety slutten for Eurovision.

De utrettelige aktivistene utenfor NRK nådde ikke fram. Malmös gater er mer splittet enn noen gang, og de andre artistene må forholde seg til en betent situasjon. Vinner Israel, kan propagandasøkende krefter bruke seieren i Eurovision til å styrke omdømmet til staten Israel og dens krigføring i Gaza.

Hvis så skulle skje, er det selvfølgelig et utslag av det europeiske folkets rett til å gi sin stemme. Eller sine 20 stemmer. Det er alt det handler om. Stemmer. De som ikke skrur på Eurovision eller velger å skru av, har på den måten stemt de også. Som alt annet i livet handler det om for eller imot. I kveld vil en stemme til hvilket som helst annet land enn Israel være et bidrag til at verden åpner øyene for det som skjer i Gaza.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen