Djevelen kom til Moskva fordi folk hadde sluttet å tro på Gud. Omtrent slik starter boka «Mesteren og Margarita» av Michail Bulgakov. Vi kan trygt si at det var som et kapittel fra boka da terroristene begynte å skyte i konsertsalen, Crocus, i forrige uke.
Et kapittel kunne også vært da de skar av øret på den ene terroristen de mener sto bak og puttet det inn i munnen hans. Det er djevelsk tortur. Vi kan også si at det kunne vært et kapittel da Aleksej Navalnij ble funnet pint til døde i en fangeleir. Eller da Putin «vant» sitt eget valg.
Ikke rart djevelen dukker opp i paradiset vårt og lager dårlig stemning.
Den er gammel, den boka, påbegynt i 1928, men den dukker alltid opp i hukommelsen min når det er snakk om Russland.
Jeg leste «Mesteren og Margarita» da jeg gikk på videregående, 16 år gammel, fordi jeg skulle besøke søsteren min som studerte i Moskva. Det gjorde inntrykk da vi var i konserthuset og opplevde at publikum debatterte åpent og fritt i salen etter konserten. På 1990-tallet brukte de enhver anledning til å diskutere etter alle årene med sovjetsensur.
Nå kan du ikke kan si noe høyt i en konsertsal lenger.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Jeg begynte ikke å tro på Gud etter å ha lest boka, men ble vilt fascinert av måten den er skrevet på. Jeg tror flere bør streve seg gjennom dette mesterverket for å forstå vår egen samtid. Boka beskrives som en krimroman, historisk roman, metafysisk roman, dannelsesroman, satire og epos. For en drøm å kunne lage noe som ikke er rett fram, ferdig snakka. For livet er jo sånn.
Ta Russland for eksempel, som i over to år har vært den onde, stygge ulven vi leser om hver dag. En mektig bror i øst som skyr Vestens frie samfunn, og ikke minst Bulkakovs fødeland Ukraina. Men med over 150 mennesker som blir skutt og drept og enda flere såret i en konsertsal, husket vi på at det også fantes vanlige mennesker blant russerne i det forferdelige angrepet som rammet fredelige konsertgjengere. Da blir fiendebildet uklart i noen minutter for oss, men en gavepakke til Putin, som prøver å gjøre ukrainerne til djevler og bomber ukrainske byer som hevn, selv om IS har sagt de står bak.
Ingen syns det er greit at russerne tror Ukraina tilhører dem. Bortsett fra pave Frans, som syns ukrainerne ikke burde skamme seg over å starte fredsforhandlinger. For å si det mildt: det er mange statsledere som burde starte fredsforhandlinger. Men de fleste av dem tror de har retten på andres folks land. Det burde vi strengt tatt slippe å bruke tiden vår på. Men det gjør vi. Feeden min fylles av folkemord.
Les også: Dere kan ikke forklare drap med kjærlighet, NRK, skriver Synnøve Vereide Trampe
Men som Bulgakov skriver i boka: Når menneskene slutter å tro på Gud, får de besøk av djevelen.
Det er ikke så dumt å reflektere over, her vi sitter i Jesus siste timer på korset en langfredag, med langtidsstekt lammestek i ovnen og skal ta en pinne for Hemsedal i morra på afterski. Noe må vi ha trua på. Og det er ikke så lett, siden vi for tida ser mørke skyer på himmelen.
Det er tragiske familiedrap, partnerdrap og israelske barnedrap om hverandre i nyhetene. Det er høy rente, skatteflyktninger til Sveits og eggkrise i butikken. I tillegg forteller regjeringen at flere må i arbeid fordi vi står til knes i eldrebølgen, og at flere må føde barn fordi vi står til knes i eldrebølgen.
Mens 18 millioner mennesker sulter i Sudan, verdens største hungersnød. Og alle verdens menn går mot ytre høyre, mens kvinner går mot venstre. Ikke rart djevelen dukker opp i paradiset vårt og lager dårlig stemning.
For hvem skal vi ha trua på? Verden har så lite trua på fakta at flere holdt på å tro på konspirasjonsteoriene om at prinsesse Kate var med i «Maskorama», eventuelt hadde tatt rumpeløft, sparte ut pannelugg, lå i koma eller rett og slett var død. Det er sjelden verden blir letta over en kreftdiagnose. Djevelen kommer i mange skikkelser. Kate-imitatorene tjente masse penger på spekulasjonene.
Les også: EØS-avtalen er upopulær – fordi den er tatt av strømmen, skriver Jo Moen Bredeveien
Du kan si mye om religion, men den godheten overfor andre mennesker og særlig de svake som religioner prøver å forkynne, har noe for seg. Særlig i krigstid, dyrtid og konspirasjonstid, lønner det seg å lete i skriften.
Og siden «Mesteren og Margarita» er like tjukk som et nytt testament, kan du starte med den. Den vil gi deg en innsikt i en forfatter som prøver å gi deg et svar i en forvirrende og forferdelig tid. Husk: Bulgakov brukte over 12 år på å skrive på boka, og han ble aldri ferdig med den. Den ble fullført av kona hans, etter hans død. Boka var en kritikk av 1930-tallet og Sovjetunionen. Bulgakov ble bannlyst for sin kritikk av regimet, og ble ikke gitt ut før 25 år etter sin død.
Boka ble da gitt ut sensurert også på norsk. Så farlig god var og er boka. Rushdies «Sataniske vers» er inspirert av «Mesteren og Margarita». Den kan ikke gjenfortelles nettopp fordi den er så spesiell, forvirrende og vanskelig. Slik verden er akkurat nå. Forvirrende og vanskelig.
Djevelen kommer og lager et helvete. Han straffer de slemme og er snill mot de gode. Han kan leses inn i vår samtid så klart: Han gjør kjipe ting mot dem som fortjener det (de som fråtser i andres fattigdom), han lager penger som forsvinner (kryptovaluta), han lager en fantastisk forestilling (Taylor Swift).
Mannen som først møter djevelen, blir lagt inn på psykiatrisk sykehus fordi ingen tror på ham. En metode russiske myndigheter også bruker den dag i dag. På sykehuset møter han mesteren, som skriver på et alternativt testament til bibelen. Boka krever at du omfavner satiren. At du er med på villskapen. Er det den nye religionen, tro? Å gi seg hen til dem som tør å stå mot det konforme, altså kunstnerne, musikerne og danserne? Selv om sløseriombudsmenn og andre menn som sover med teip foran munnen kanskje vil spy av tanken?
Kanskje vi ikke skal lage masse nye barn, men passe på dem vi allerede har laget og være nysgjerrige på hvorfor de faktisk ikke har lyst å lage nye barn? Og på den måten kan vi slippe å få besøk av djevelen i årene som kommer.
Les flere tekster av Sigrid Bonde Tusvik
Les også: Drømmen om påskefjellet er et mareritt, mener politisk redaktør Lars West Johnsen
Les også: Rita og Morten mister tre millioner i pensjon: – Det er så bittert